Dydenes gjenkomst

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Artikkelserien om dyder og verdier i medisinen avsluttes i dette nummer avTidsskriftet

    Moderne legevitenskap har vokst ut av en naturalistisk filosofi. Går vi til de fire store i det 19. århundres norskelitteratur, fremtrer legen som det opplyste standpunkts mann. Han vet noe de andre er uvitende om: At alle menneskeligeproblemer har sin opprinnelse - og løsning - i fysiologien. I en slik verden er presten selvfølgelig skurken.

    I dag er helsesektoren et sted for nytenkning. Naturalistene med biologien alene har mistet begeistringen;på den annen side slår heller ikke sjelens talsmenn med dørene. Fremveksten av nye disipliner som medisinskantropologi og medisinsk etikk, for ikke å glemme floraen av alternativ medisin, tyder på at en ny definisjon avmennesket er under forberedelse: Mennesket er ikke et kroppsvesen, heller ikke et åndsvesen; da det er i stand til åforstå - empatisk og teoretisk - seg selv og omverden, må det kalles et meningsvesen.

    Ifølge de nye antropologiske signaler lever mennesket relasjonelt i kretser av mening, hvor f.eks. den biomedisinskeforståelsesmodell danner én krets, som krysses av andre kretser fra fysiologi til eksistenshermeneutikk, i vekslendeavstand fra fenomenet menneske.

    I ettertid kan vi se at dualismen, læren om de to atskilte substanser - ånd og materie, sjel og legeme - som kom medmoderniteten, var en nødvendig forutsetning for oppblomstringen av vitenskap og teknikk. Det var daobjektivitetskriteriet ble innført, med formelen la molécule n'est pas malicieuse (= molekylet er ikkeondsinnet) at den utstrakte verden ble håndgripelig og omformbar. Hadde det vært "ondsinnet", kunne det ha funnet på åspille forskeren et puss!

    I dag er det de utilsiktede skadevirkningene av dualismen som kjennes utfordrende. Drømmen om å overvinne dualismenromsterer i dagens filosofi og enkeltvitenskaper. Og det synes å haste, for de to antagonister, verden og subjektet,kroppen og sjelen trues med uttørring; verden av overforbruk, sjelen av fremmedfølelse.

    Bidragene i Tidsskriftets artikkelserie i de tre siste numrene drøfter dydenes meningskrets, de antikke dyder, dekristne og borgerdydene. Antikkens dyder, utformet av Platon og Aristoteles og eksemplifisert hos Sokrates, hørtehjemme i en kosmologi hvor meningen med menneskelivet var klar: Det gjaldt å få del i lykken og det edle liv. Det varhva dydene skulle "duge" til. De kristne dyder, tro, håp og kjærlighet, har aldri vært ansett for å skulle "duge" tilfrelsen; de var reflekser av lyset fra troens gjenstand, lumen ex lumine. Borgerdydene, frihet, likhet ogbrorskap, løsrev seg i det 18. århundre fra den antikke dydskosmologi og fikk en spesifikk oppgave; å regulere detsosiale liv ved å innstifte samfunnsånden, eller "sedeligheten" (Hegel).

    Legevitenskapen som vokter grensene mellom liv og død, angår oss alle. At fordypelsen i dydene kommer fra det hold,viser et fag som er villig til å kvitte seg med gamle fordommer, naturalistiske så vel som spiritualistiske, for å søkedet menneskelige i nye sammenhenger.

    Nå kan man riktignok spørre: Utover en yrkesetisk ramme, hva skal vi med dydene i dag? Dydene "duger" i en verdenhvor det hersker konsensus om målet, i en "teleologisk etisk tradisjon" (1). Men hersker det konsensus om noe livsmål idag? Er det ikke nettopp bortfallet av finaliteten som kjennetegner moderne livsfølelse? Hva skal man f.eks. med"tapperheten" når man ikke lenger erfarer noe som meningsfull styrkeprøve? Den antikke tapperhet "dugde" til vern omden enkeltes liv, til forsvar av Staten, til bekreftelse av "dagens likevekt" i den kosmiske orden. Ser vi ikke tegn påat den i dag degenererer til atletisme eller olympisk "lek"?

    Og rettferdigheten, hva "duger" den til når den ikke opplyses av det edle motiv? Hos Ibsen kalles den en sykdom(retskaffenhedsfeber) (2), og reformatoren av skole og forskning i Norge, Gudmund Hernes, påstår at "rettferdighet errett og slett uforklarlig uten brøkregning" (3). Derfor var det grov urett som ble begått mot arbeiderne i vingårdensom fikk lik lønn for ulik arbeidstid. Hittil har man trodd at en helt annen herre hadde privilegium på en slikutlegning av den hellige skrift (4)!

    Vi skal altså ikke være fremmede for den tanke at dydenes gjenkomst skjer samtidig med oppspaltningen av livsmålet.Og kanskje er det i ferd med å danne seg en ny konsensus: At det normale er at livet ikke har noe mål? Men da er vi påvei inn i et hedenskap som verden ikke har sett maken til, hvor dydene ikke "duger" til noe annet enn det jeg finnerfor godt å bruke dem til, og som jeg kaller "det gode liv". Man skal derfor vokte seg for å tro at det dreier seg ometikk når det i dag reklameres for "det gode liv"!

    Når dydene - de antikke så vel som de moderne - har særlig relevans innenfor den medisinske yrkesetikk, er det velfordi få fag er så formålsrettet som medisinen.

    I sin søken etter forbindelsen mellom kropp og sjel er dagens leger nødt til å orientere seg i gråsoner. Et visstmotsetningsforhold synes å danne seg mellom empati og observasjon. I dag er "objektivitet" nærmest blitt ettabuord.

    Det blir spurt: Er empatien et supplement til den medisinske ekspertises spisskompetanse eller et uomgjengeligforstadium til ethvert menneskelig fortrolighetsforhold? Fundamentaletikken, slik den formuleres av Emmanuel Levinas(1906-95) (5, 6) og Zygmunt Bauman (f. 1925) (7, 8), hevder at det utgår et imperativ fra Den annens ansikt somoppfyller begge kravene: Både å være uomgjengelig forstadium til møtet med mennesker og supplement til andre muligefortrolighetskilder.

    Asbjørn Aarnes

    Asbjørn Aarnes (f. 1923), professor i europeisk litteraturhistorie (fransk) ved Universitetet iOslo 1964-90. I senere arbeider beskjeftiget med filosofiske (etiske) problemer og oversettelser av franskefilosofer.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media