Rekruttering og spesialistproduksjon - tallenes tale og tingenes tilstand

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Rekruttering til medisinske spesialiteter er med jevne mellomrom oppe til debatt. Utsagnene varierer fra påstanderom at det foreligger rekrutteringskrise i flere spesialiteter (1-3) til argumenter om at legedekningen generelt er godog at vi går mot et mettet legemarked (4).

    Falck & Mikkelsen presenterer en oversikt over rekrutteringssituasjonen i spesialiteten fødselshjelp ogkvinnesykdommer i dette nummer av Tidsskriftet (5). De konkluderer med at dagens spesialistproduksjon er tilstrekkeligtil å balansere avgangen innen faget, men for liten til å imøtekomme en utvidelse av stillingstallet.

    De peker på flere usikkerhetsfaktorer hva gjelder bemanningsbehovet fremover, forhold som i store trekk også vilgjelde for andre medisinske spesialiteter.

    Falck & Mikkelsen bad avdelingsoverlegene om å anslå hvor mange stillinger det ville være behov for dersomhovedtariffavtalen, arbeidsmiljøloven og Legeforeningens anbefalinger for spesialistutdanningen ble fulgt og dersomavdelingens prosedyrer ble overholdt.

    Avdelingsoverleger ved 25 avdelinger med til sammen 51 underordnede stillinger rapporterte et behov for ytterligere88 stillinger, og 29 avdelinger med til sammen 159 overlegestillinger ønsket en utvidelse på 73.

    Disse tallene avdekker et bekymringsfullt misforhold mellom avdelingsoverlegenes vurderinger av behovet forlegestillinger lokalt og prognostiske beregninger for spesialistproduksjonen i faget.

    Hva er den ideelle legedekningen ved en avdeling? Hvor finner man det perfekte krysningspunktet mellom forsvarliglegevirksomhet, produksjon, kvalitetsmessig god spesialistutdanning og det optimale antall leger? Avdelingsoverlegenemå foreta en kontinuerlig vurdering av hvor mange leger avdelingen "tåler". Målet må være å oppnå balanse mellomforsvarlig legevirksomhet, pasienttilgang, produksjonsbehov og antall legestillinger, med intensjon om å skape et solidgrunnlag for å utdanne gode spesialister.

    I tillegg til et tydelig behov for å utvide bemanningskapasiteten lokalt, kommer flere andre forhold som viser atprognostiske bemanningsindikatorer er kompliserte og sammensatte. Det kan eksemplifiseres ved to variabler:spesialister i assistentlegestillinger og leger med utenlandsk statsborgerskap med og uten spesialistgodkjenning.

    De følgende opplysninger er basert på data fra legeregisteret per 1.1. 1999 (Anders Taraldset, seksjon for registerog statistikk, Den norske lægeforening). Leger med spesialistgodkjenning utgjør 18,5% av alle assistentleger (allespesialiteter inkludert). Bak dette tallet skjuler det seg ulike typer ansettelsesforhold, som for eksempelgrenstillinger og fordypningsstillinger og effekter av stillingsstrukturavtalen.

    Hvor mange utdanningsstillinger som er besatt, forteller noe om spesialistproduksjonen. Spesialister som okkupererslike stillinger, skaper derfor støy i prognosene. Dessuten fungerer de som propper i et system som i utgangspunktetble konstruert for å fremme fleksibilitet i stillingsmarkedet for assistentleger. På den annen side erfarer vi at disselegene deltar med stor tyngde i pasientbehandling, forskning og undervisning og at de bidrar til stabilitet ibemanningen lokalt.

    Kanskje bør vi tenke på å rehabilitere reservelegestillingene. Ved å la "reservelegen" - med ny og tidsmessig tittel- komme til heder og verdighet igjen, kan vi blant annet oppnå både å skjerme utdanningsstillingene og bevarefleksibiliteten i assistentlegemarkedet.

    Leger med utenlandsk statsborgerskap som andel av alle leger (unntatt allmennmedisin og samfunnsmedisin) er per 1.1.1999 i gjennomsnitt vel 16%. De største andelene finner vi innen anestesiologi (27%), fødselshjelp og kvinnesykdommer(23%) og generell kirurgi (21%). Utenlandske leger dekker i gjennomsnitt 19% av assistentlegestillingene.

    Det foreligger så langt ingen sikre opplysninger om mobiliteten blant leger med utenlandsk statsborgerskap, og vihar ingen oversikt over om assistentleger i denne gruppen tar sikte på å praktisere som spesialister i Norge ellerreise tilbake til hjemlandet. I faggrupper der andelen assistentleger med utenlandsk statsborgerskap utgjør 20-25%, erdet innlysende at prognosene for spesialistdekningen må bli usikre.

    Det er med andre ord viktig å se nærmere på gruppen av leger med utenlandsk statsborgerskap, spesialister iutdanningsstillinger og på lokale bemanningsbehov. Dessuten er det nødvendig å gjøre gjentatte evalueringer avkvaliteten på spesialistutdanningen. Prognosene må ta høyde for at det opprettholdes et rimelig forhold mellom antalloverleger og assistentleger, av hensyn til mester-svenn-kontakten. Yngre legers forening gjorde en undersøkelse blantmedlemmene i februar 1997, der assistentlegene opplyste at de i gjennomsnitt arbeidet 1,3 timer sammen med overlege iløpet av en vanlig arbeidsdag (6). For de fleste spesialiteter er 1,3 timer ikke nok til å etablere en solidmester-svenn-relasjon.

    Det overordnede målet må være å avsløre om tallenes tale skiller seg mye fra tingenes faktiske tilstand og om vi eri ferd med å skape et feilaktig inntrykk av fullgod spesialistlegedekning i fremtiden.

    Bente K. Johansen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media