Kvinnehelseutvalget skyter spurv med kanoner

Fra foreningen
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Johanne Sundbye har lagt frem utredningen Kvinners helse i Norge, engrundig innstilling hvor mange viktige problemstillinger tas opp. Det må likevel være lov å reise en kritisk røstoverfor hovedkonklusjonen slik den presenteres i avisene: "Kvinners helseproblemer får bunnprioritering hos bådeforskere og behandlere. Diagnosene er ofte diffuse og sykdommene har lavstatus."

    Slike generelle utsagn er et slag i ansiktet på de tusenvis av leger som i løpet av en arbeidsdag møter ca. 50000pasienter, hvorav vel halvparten kvinner. Legene møter disse pasientene som mennesker, ikke som menn eller kvinner. Utfra den kunnskap de besitter om egne og andres diagnostiske ferdigheter og behandlingsmuligheter, gjør de så godt dekan for den enkelte pasient.

    Hvis kvinners helseproblemer har bunnprioritering hos behandleren, skulle man tro dette måtte avspeile seg iundersøkelser av pasienters tilfredshet med legen sin. Legeforeningen gjør jevnlig slike opinionsmålinger. Det er ikkemulig å lese slike kjønnsforskjeller ut av disse målingene. Når pasientene blir bedt om å vurdere utsagnet "jeg vartilfreds med den behandling jeg fikk sist jeg var hos lege", sier 75% av de spurte seg helt enig, mens 5% er heltuenig. Det er ingen forskjell i svaret til menn og kvinner.

    Vurderer man hardere fakta, er det også vanskelig å finne belegg for den generelle kritikken. Vanlige mål for åvurdere helsestellets kvalitet er forventet levealder, dødelighet innen forskjellige sykdomsgrupper ogspedbarnsdødelighet. La oss ta det siste først. I en leder i VG 1. februar står det: "Medisinen er kommet svært kortnår det gjelder sykdommer og helseproblemer for eksempel i tilknytning til menstruasjon, svangerskap og fødsel. Vi vetogså at slike sykdommer ofte har lav status og liten interesse blant leger." Det må være vanskelig å belegge dette medtall. Mødredødeligheten i Norge i forbindelse med fødsel er den laveste i verden. Også barnedødeligheten i forbindelsemed fødsel er blitt kraftig redusert og er nå blant de laveste i verden. Dette skyldes selvfølgelig at en lang rekkeleger har interessert seg og engasjert seg i problemstillingen.

    Den forventede levealderen for norske kvinner er høy og vesentlig høyere enn for norske menn. Forskjellen har ogsåvært økende. Det strider mot vanlig tenkning at dette skulle ha skjedd til tross for og ikke på grunn av medisinensengasjement også i sykdom som rammer kvinner.

    De siste 10-20 årene har det vært økende oppmerksomhet mot de mer kronisk pregede, mindre dramatiske sykdommer som istor grad rammer kvinner. Mye interessant forskning er satt i verk både om disse sykdomsgruppene og kvinneaspekterrundt mer typiske mannssykdommer som f.eks. koronarsykdom. Man kan ikke bare vedta at det skal forskes på et felt, dettar mange år å bygge opp kompetanse, skape forskningsmiljøer og få resultater. Alle de entusiastene som har gått ibresjen innen disse områdene fortjener honnør.

    I presseoppslagene skrives det også om manglende interesse for kvinners kreftsykdom. Et eksempel er den kraftigeøkningen i antall kvinner med lungekreft. Vi vet hvorfor dette skjer. Å relatere det til manglende interesse forkvinnesykdommer må karakteriseres som skivebom. Men heller ikke når man ser på kjønnsspesifikke kreftformer, er detdekning for påstandene. I henhold til NOU 1997: 20 Omsorg og kunnskap! dokumenteres følgende: 26% avvitenskapelige publikasjoner om kreft omhandler kjønnsspesifikke kreftformer. 80% av dette dreier seg om kvinnerskreft. Publikasjoner om brystkreft utgjør 16% av alle publikasjoner (etter 1990) man finner på søkeordet kreft påMedline. Behandlingsresultatene for brystkreft i Norge sies å være i toppsjiktet, og de forventes å bli betydeligforbedret etter hvert som mammografiscreening blir utbygd i hele landet.

    Når dette er sagt, skal det selvfølgelig ikke underslås at det faktisk finnes store kvinnerelaterte medisinskeproblemer. I første rekke synes dette å dreie seg om subjektivt invalidiserende tilstander uten objektive medisinskefunn. Disse lidelsene rammer først og fremst kvinner. Vi kjenner ikke årsaksforholdene godt nok og har ikketilfredsstillende behandlingstilbud. At disse pasientene føler seg dårlig ivaretatt er meget forståelig. Når vi itillegg har et regelstyrt trygdesystem som setter krav til objektive funn, får disse pasientene heller ikke den støttedet kunne være å få en rimelig trygdeytelse.

    Medisinen er ikke fullkommen og vil neppe noen gang bli det. Å rette oppmerksomheten mot sider som fortjenerspesiell oppmerksomhet er hensiktsmessig og bidrar til at vi kommer videre. Men å påstå at kvinners helse blirneglisjert på et generelt grunnlag, gagner ikke kvinnene og heller ikke medisinen. Det bidrar til å skape en mistillittil helsevesenet som det ikke er grunnlag for.

    Hans Petter Aarseth
    president

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media