Sesam, sesam, lukk deg opp!

Guldbrandsen P Om forfatteren
Artikkel

Ali Baba fikk fjell til å åpne seg med et trylleformular. Mange har søkt å finne ord som like effektivt skaper tilgang til pasientbetroelser, som kan lette diagnostikken og spare ressursbruk til utredning, men trylleformularet er til nå ikke identifisert, selv om gode forsøk er gjort (1). Kanskje eksisterer det ikke, eller kanskje er det ønsket om å være effektiv som hindrer oss i å finne det. Vårt høye tempo tillater ikke engang pasientene å sluttføre sin innledning. Gjennomsnittlig tar det 18 sekunder før legen avbryter første gang (2). Men skal pasienter åpne sine rom, er verken rambukk eller skalpell rette verktøy. Ikke alt legearbeid kaller like ofte på den gode samtalekunst, men alle leger trenger ferdigheten iblant.

Det finnes flere store arbeider om legers kommunikasjon med pasienter, og etter hvert har man utkrystallisert den pasientsentrerte metode (3). Hovedideene i denne er å få tak i pasientens virkelige agenda, hennes forestillinger om symptomenes betydning, og å prøve ut om hun har forstått legens forklaringer og begrunnelser. Et viktig mål med konsultasjonen er å oppnå felles forståelse for problemets art og løsning, noe som kan være utfordrende - slik Njål Flem Mæland forteller om i dette nummer av Tidsskriftet (4).

Moderne legearbeid kan skape flere hindre enn det manglende forståelse representerer, selv når hensikten er den beste (5). Elektronisk informasjonsteknologi baner vei for nye måter å kommunisere på (6), men mange pasienter klager sin nød over leger som ser mer på dataskjermen enn på pasienten under konsultasjonen. Legen bør tydelig skille, med blikk, kroppsspråk og verbalt, mellom samtalen med pasienten og tiden datamaskinen må anvendes. Dette er teknikk, som kan og må læres.

Johan Fr. Thaulow påpeker at praksis og refleksjon over erfaringer ikke kan erstattes av teknikk og teori (7). Bjørn Killingmo viser at en god kommunikator ikke bare må forsikre pasienten om at hun er trygg, i tillegg må hun motta et emosjonelt signal som betyr “jeg forstår hvordan du har det” (8). Ved dette signalet bekreftes pasientens selvfølelse og det er skapt rom for større åpenhet. Samtalekunsten forutsetter øvelse over lang tid, med gjentatte tilbakemeldinger, slik ferdigheter trenes generelt. I Danmark har de nå seks års erfaring med trening i kliniske samtaler (9).

Helt grunnleggende er likevel selve interessen for hele pasienten og pasientens liv, uansett hvilket førsteinntrykk legen får. Sjablonpreget kategorisering av pasienter er vanlig bl.a. i forhold til mestringsevne (10), og forutinntatte oppfatninger representerer et betydelig oppmerksomhetsproblem (11). Slike oppfatninger er som kampestein foran inngangen til pasientens historie. I stedet for å avbryte pasienten med et sesam, sesam, kan det være tilstrekkelig å åpne øyne og ører.

Pål Gulbrandsen

Anbefalte artikler