Den åpnende samtalen

Artikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Sammendrag

    Hva er den gode kliniske kommunikasjon? Hva har den som målsetting, og hvordan foregår den i praksis? Det er fleremåter å søke svar på disse spørsmålene på. Én variant er den kasuistiske fremgangsmåten, en annen er å undersøke størregrupper. Når det gjelder den første metoden, kunne den for eksempel bestå i at man utpekte en person som av et flertallbedømmere blir ansett som en god kliniker og så studere denne klinikers væremåte i detalj for så å si å avlure hamknepene. Eksempel på den andre metoden kunne være å ta utgangspunkt i en bred pasientpopulasjon hvor hver enkelt blespurt om å rangere forhåndsoppstilte kjennetegn på god klinisk kommunikasjon. Begge disse fremgangsmåtene ville, påhver sin måte, bidra til å innringe kjennetegn på det vi så kunne bli enige om å kalle den gode kliniskekommunikasjon.

    Etter min mening ville det imidlertid være for ensidig å basere forståelsen av klinisk kommunikasjon utelukkende påen empirisk innkretsing. Slik jeg ser det, lar den gode kliniske kommunikasjon seg ikke bestemme bare ved å addere mereller mindre løsrevne kjennetegn. Vi trenger å utmeisle noen overordnede prinsipper som kan organisere tenkningen ogrefleksjonen omkring fenomenet. Begrepet klinisk kommunikasjon må gis et teoretisk ankerfeste. Jeg skal forsøke å bidratil en slik forankring. Jeg vil trekke frem noen synsmåter og begreper fra psykoanalytisk teori som jeg mener kan værefruktbare i denne sammenheng. Og jeg underbygger mitt resonnement med klinisk erfaring og med funn fra modernepsykoanalytisk orientert spedbarnsforskning.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media