"Klavertrioen" Robert Schumann, Clara Schumann og Johannes Brahms

Artikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Sammendrag

    På bakgrunn av livshistoriene til Robert Schumann, Clara Wieck og Johannes Brahms, forsøkes det i denne artikkel å gien psykodynamisk forklaring på forholdet mellom de tre, og de symptomene vi kjenner til at de hadde.

    Både Clara og Robert opplevde at deres mødre var borte i lange perioder av deres barndom. Johannes var morens storekjærlighet. Videre i livet var Robert Schumann helt avhengig av kvinner. Hans hustru, Clara, gav ham trygge rammer; hanhadde en stor kunstnerisk produksjon med henne ved sin side.

    Johannes Brahms, derimot, unngikk å binde seg til aktive kvinner. Han måtte ha fred for innpåslitne kvinner for åkunne komponere. Disse svært ulike behov i forholdet til kvinner er klart relatert til deres forskjellige erfaringer ioppveksten.

    Claras autoritære far instruerte henne nøye i klaverspill og hun ble hans dyktigste elev. Aktiviteter innenmusikkens område ble Clara Schumanns måte å komme over vanskeligheter på i hele hennes senere liv. Som mor til sju barnskulle hennes hender og armer både strekke til omsorg og kunstnerisk utfoldelse. Dette førte til en smertetilstand somkom og gikk; periodevis helt i takt med barnas kroniske lidelser.

    Robert Schumanns overstrømmende glede over å ha fått Johannes Brahms som sin musikalske arvtaker, kan også ha gittham en ugunstig psykologisk posisjon vis-à-vis vennen. Et slikt sterkt fellesskap kan, via en identitetskrise, ha førtSchumann over i en psykose.

    Ekteskapsvanskeligheter og en strabasiøs turné hadde også gjort hans mentale situasjon ganske prekær.

    Johannes Brahms ble en trofast "sønn" for Clara Schumann. Hun var for ham en god "mor" som ikke blandet seg direkteinn i hans dagligliv. For Brahms var nok en slik trygg avstand en betingelse for deres vennskap som strakte seg overfire decennier.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media