Vårt sekel kan karakteriseres som mikrobejegernes. Ved århundrets inngang arbeidet man med stor entusiasme med åisolere og karakterisere ulike sykdomsfremkallende agenser. Senere kom kjemoterapeutika og antibiotika, som på endramatisk måte kunne endre forløpet av en lang rekke infeksjonssykdommer. Fremtiden syntes lys: Mennesket var i ferdmed å seire over mikrobene.
I løpet av det siste tiåret har dette bildet endret seg totalt (1). Et økende antall rapporter om tiltakenderesistens hos stadig flere mikrobearter overfor stadig flere av våre antimikrobielle midler har fått selv de tregestemyndighetene (som EU) til å reagere (2). Innen mange fora arbeides det nå intensivt med å finne nye strategier (3). INorge er det nedsatt en "antibiotikaverdikommisjon" som skal forsøke å komme med nasjonale retningslinjer for hva vibør gjøre (1) - og det blir sikkert bra.
Men konsekvensene av påvirkning av menneskets mikroflora er sannsynligvis noe langt mer enn et spørsmål om endringeri antibiotikapolitikk eller -resistens. Dette kan belyses ved å beskrive to ytterpunkter. Det ene er en gryendeforståelse av at sammensetningen av floraen kan være av betydning for utvikling av kroniske lidelser. Emnet er nyligbelyst i en lederartikkel i British Medical Journal med undertittel The "dirty chicken" hypothesis ofcardiovascular risk factors (4). Faktorene er mange og skal ikke redegjøres for her, men sluttsummen er atsammensetningen av floraen kan ha betydning for utvikling av koronarsykdom. En tilsvarende hypotese er nylig blittfremsatt når det gjelder leddgikt (5). Her er sammenhengen tenkt å være at herpesvirus kan inkorporere bestemte biterav humant DNA i sitt genom. Senere blir dette overført til en annen person, som utvikler immunkomplekser, noe som igjenfører til utvikling av leddgikt. Dette åpner for store perspektiver når det gjelder floraens rolle ved en rekkekroniske sykdommer, innbefattet kreft, visse neurologiske lidelser og autoimmune sykdommer. Vi kan nok like godt førstsom sist lære oss begrepet "gene transfer disease" (genoverførbar sykdom). Kanskje vi skulle begynne å oppfatte alleformer for mikrober som mulige vektorer for horisontal overføring av genetisk materiale (dvs. ikke ved arv) og også senærmere på begrepet autoimmunitet.
Det andre ytterpunktet kan forankres i en observert hyppigere forekomst av atopi og allergi blant barn i store delerav den vestlige verden. Paradokset er: Jo renere forhold omkring barnet i dets første levemåneder eller år (vi vet ikkestørrelsen på dette immunologiske "vinduet"), desto hyppigere atopi og allergi (6).
Disse to ytterpunktene kunne lettvint sammenfattes i et folkelig uttrykk som at "for mye og for lite skjemmer alt" -men uttrykket innebærer ingen forklaring. Her skal fremlegges noen flere fakta som kan stimulere tankevirksomheten hosleseren.
Som utgangspunkt kan vi ta det mikrobefrie livet - som nesten alle er født med. Men fra første til siste åndedragbefolkes vi med mikrober, og det sies at vi på på hud og slimhinner har 100-1000 ganger flere mikrober enn det erceller i kroppen vår. Velger vi en bakterie som Escherichia coli, kan én eneste av disse etter mine beregninger bli enmasse større enn hele jorden på under halvannet døgn - om vi kunne gi den nok næring. Arbeidsplassen til normalfloraenhos et menneske er mer enn 400 m2 slimhinner pluss huden, og selvfølgelig påvirkes vi hele tiden - til helse ellersykdom. Moderne teknologi har nå gitt oss redskaper til å følge samvirket mellom mikrobe og vert på molekylplanet (7).Vi aner en ganske intensiv og livslang fysiologisk dialog mellom oss selv og vår mikrobeflora (8), men vi vet lite omhvilke mikrober som bør være hvor, og når de bør være der.
Det vi vet, gjør likevel at vi kan forsøke å se samlet på hypotesene om "skittent" og "rent". Begge uttrykkeregentlig at "feil" mikrobe eller mangel på "rett" mikrobe eller "feil" mengde av rett mikrobe på "feil" plass eller til"feil" tid hos "feil" person kan gi en avvikende kort- eller langtidsreaksjon hos verten. Aksepterer vi dette (og detbør vi nok gjøre jo før, jo heller), bør det få konsekvenser for vår strategi for samlivet mellom oss selv og vårnormalflora. De fremtidige konsekvensene av bruk av visse antibiotika - også kalt midlenes økoskygge - kan være langtstørre enn den øyeblikkelige nytteeffekten. Tilførsel av mikrober, f.eks. i form av probiotika, som yoghurt, kefir ogandre syrnede produkter, kan få andre konsekvenser enn dem vi hittil har kunnet undersøke eller i det hele tatt hartenkt på. Også bruken av desinfeksjonsmidler påvirker floraen både på oss selv og i våre nærmeste omgivelser, det sammegjør en rekke tilsetningsstoffer i våre matvarer og eksponeringen for mikrober i våre miljøer.
Hvert enkelt av disse punktene hadde sannsynligvis fortjent en konsekvensanalyse, men utdypende svar på dette får vinok først i neste århundre. Mens vi venter på svarene, kan vi forsøke å optimalisere forholdene for den floraen vilever sammen med. Vi kan gjøre lite med alt det gale vi har gjort, men vi kan begynne i det små ved å redusereeksponeringen av våre venner i normalfloraen for antimikrobielle stressfaktorer, som antibiotika, desinfeksjonsmidler,tilsetningsstoffer osv., samt stille større krav til mikrobielle matprodukter. Vi bør evaluere hvilke "miljømikrober"vi bør eller ikke bør eksponeres for. Da tar vi konsekvensene av at mikrobejegernes sekel snart er forbi, og at vinærmer oss mikrobestrategenes millenium.
Tore Midtvedt