Er metadon løsningen?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I 1987 sendte Helsedirektoratet (nåværende Statens helsetilsyn) ut forskrifter som innskjerpet at metadon bareskulle forskrives fra institusjon og bare på indikasjonen smertebehandling. 24.7. 1998 sa sosialminister MagnhildMeltveit Kleppa til Dagsrevyen at Sosial- og helsedepartementet nå skal refundere metadonutgifter til pasienter imetadonassistert rehabilitering.

    Dette er en betydelig kursendring. Årsakene er flere. For det første ble HIV-epidemien et problem i midten av1980-årene og alt som kunne minske farene for blodbåren smitte kom i søkelyset. For det andre har en relativt høy andelbrukere fortsatt et destruktivt heroinmisbruk til tross for utbygging av tiltak bygd på stoffri behandling. For dettredje er økende mortalitet og morbiditet blant forkomne heroinbrukere blitt et menneskelig og politisk problem.Gjennomsnittsalderen stiger, og mange har "brukt opp" sine muligheter i behandlingsapparatet og/eller mangler tilbudrettet mot deres situasjon over hele landet på tross av en betydelig innsats for å forhindre dette (1). Detnarkotikapolitiske grunnlaget for å beholde den strenge vurderingen av metadonforskrivning er redusert.

    Men det er ingen ny behandlingsform som nå tas i bruk (2). Vi har dessuten hatt et tilbud for stoffmisbrukere medimmunsviktutvikling siden begynnelsen av 1990-årene (3). Et prøveprosjekt for behandlingsresistente heroinavhengigepasienter ble avsluttet i 1997 (4, 5). Utbyggingen av et landsdekkende tilbud ble varslet i den sistestortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken (6).

    Motstanden mot behandlingsformen har vært sterk og mange er fortsatt skeptiske. Hva er det egentlig som oppnås?

    Metadon er et syntetisk opioid som kan oppløses i saft og er velegnet for peroral bruk. Det kan derfor drikkes underoppsyn. Ved urinanalyser kan man forsikre seg om at klienten ikke inntar andre rusmidler. Halveringstiden er vanligvis20-30 timer og reseptorbindingen sterk. Det er derfor oftest tilstrekkelig å gi metadon en gang i døgnet. Vi kan ogsåsørge for en så vidt jevn serumkonsentrasjon at pasienten har normale psykomotoriske funksjoner. Er konsentrasjonentilstrekkelig høy, vil den sterke bindingen til reseptorene føre til en slags relativ blokade for andre opioider somheroin og morfin (7). Den som ønsker en rusvirkning, må ta svært høy dosering og effekten er likevel sterktredusert.

    Slik det fremgår helbreder metadon ikke på noen måte opioidavhengighet. Funksjonen er å nøytralisere langvarigefølger av neuroadaptasjon og minske problemene med "tenning", brått innsettende lyst på tilførsel.

    Ett av de sikreste funnene i evalueringslitteraturen er at en høy andel av pasientene blir lenge i metadonbasertbehandling. I denne tiden begår pasienten færre lovbrudd og skaper i mindre grad sosiale vansker (8). Menlongitudinelle studier har også vist at dette bare gjelder så lenge metadontildelingen varer (9). Dersom pasientenavbryter behandlingen eller blir kastet ut av programmet, vil de fleste raskt vende tilbake til sine atferdsmønstre.Pasienten er derfor bundet til en langvarig, eventuelt livsvarig behandling. Dette gjør det rimelig å konkludere atindikasjonen bare er sterk nok om totalgevinsten blir positiv (10).

    En behandling basert på bruk av metadon er ikke billig. Medikasjonen må skje på en ordnet og kontrollert måtegjennom svært mange år. De aller fleste pasienter har betydelige psykososiale problemer og destruktive rusvaner.Effekten blir derfor langt mindre positiv uten kontrolltiltak og adekvat behandling av pasientens ulike vansker (11).Til gjengjeld kan mange som tilhører de mest forkomne gruppene i landet hjelpes. Dette er grupper med en høy dødelighetog betydelig menneskelig lidelse. Gevinsten i form av redusert kriminalitet og prostitusjon er også reell.

    Bruken av metadon setter på flere vis søkelys på legerollen overfor medikamentavhengige. Lovgivningen gir legene enportvaktfunksjon ved at det bare er de som kan sørge for legal tilførsel. For pasienten er legen derfor både enpotensiell hjelper ogen som kan nekte ham eller henne et ønsket middel. Kravet fra helsemyndighetene i Norge har værtat vi skal si nei til å forskrive midler som forlenger avhengighet og kan bli videresolgt. Kravet fra pasienter ogpårørende er at vi skal minske lidelse og funksjonsproblemer.

    Vedlikeholdsbehandling med metadon kan sees som en mellomvei mellom disse motstridende målene. Når bruken veves inni systematisk behandlingsarbeid, tar man i bruk medikamentets muligheter til å minske lidelse og bedre funksjonsamtidig som mulighetene til salg og doseøkning motarbeides. Det er en rolle hvor kontrollsiden utformes mest muligkonstruktivt og integreres i et samarbeid med pasienten.

    Når sosialministeren nå forteller om økt satsing på metadon, innebærer dette derfor ingen abdikasjon fra målene medhelsepolitikken. Men det innebærer nok en erkjennelse av at kontrollsiden har fått en for dominerende plass. Den øktemortaliteten og morbiditeten blant forkomne rusbrukere har gjort det ønskelig å finne tilbake til en mer helsedominertpolitikk med tydeligere behandlingsrettet rolle for legene (12.)

    Det er likevel grunn til å advare mot overdrevne forhåpninger. Metadon kan bare bli et hjelpemiddel og kan ikkeerstatte et tålmodig og langvarig psykososialt hjelpearbeid. Legenes kontrollrolle vil fortsatt være viktig. UlikeB-preparater skaper ofte betydelige vansker i behandlingen. Effekten minsker dessuten ved økt tilgang til andreopioider.

    Helge Waal

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media