Akuttberedskapen - hvem vinner og hvem taper?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Det helsepolitiske søkelyset rettes mot landets akuttmedisinske beredskap. Det departementsoppnevnte akuttutvalgethar foreslått nye faglige krav til og strukturendringer for legevakt, ambulansetjeneste og akuttberedskap i sykehus(1). Luftambulanseutvalget har lagt frem sin innstilling (2). Et utvalg i Legeforeningen har sett på organisering avkommunal legevakt (3, 4).

    Sentralisering er et nøkkelbegrep i fremtidens akuttmedisinske beredskapsplaner. Ikke bare skal sykehusfunksjoner ogspesialisttjenester sentraliseres, det samme gjelder de prehospitale tjenester. Nabokommuner skal gå sammen om størrelegevaktdistrikter med stasjonære legevakter. Der det er mulig, skal legevakten integreres i et felles akuttmottak isykehus. Gevinsten ligger i å rasjonalisere driften av legevakttjenesten, sikre rekruttering av personell og redusereunødig bruk av sykebesøk.

    Hva så med pasientene? Stasjonære legevakter betyr at pasientene må ut av sine senger og sine hjem for å fålegehjelp. Men er det bare de dårligste, de som så vidt klarer å slå 113, som i fremtiden skal kunne få lege hjem? Hvemer det i så fall som prioriteres i et slikt system, pasienten eller legen? Og er det godt nok dokumentert at systemeter til beste for pasientene? Det er slike spørsmål som er utgangspunkt for konflikten mellom leger og politikere iBergen (4).

    De største slagene i diskusjonen om fremtidens akuttberedskap vil likevel stå om sykehusstrukturen. Debatten omsentralisering av sykehusfunksjoner har pågått i flere år i forbindelse med fylkeskommunale og regionale helseplaner ogbehandlingen av Stortingsmelding nr. 24 (1996-97) (5). Når akuttutvalget nå tar til orde for å legge kirurgiskakuttberedskap og fødeavdelinger til de store sykehusene, og bare opprettholde indremedisinsk beredskap ved de små, kandette oppfattes som en politisk krigserklæring overfor mange lokalsamfunn der sykehuset betyr mye mer enn barehelsemessig trygghet. Sykehuset skaper arbeidsplasser, næringsgrunnlag og lokal identitet.

    Nedlegging av all akuttkirurgi ved små sykehus betyr at ambulanse- og transporttjenestene må bygges ut og knyttestil de store sykehusene. Pasientenes sikkerhet vil i enda større grad være avhengig av presis samhandling mellom alleleddene i den akuttmedisinske kjeden. En offensiv satsing på "blålysmedisin" vil imidlertid kreve mye penger ogpersonell, derfor er det viktig å være kritisk til dens egentlige nytteverdi (6).

    Det avgjørende spørsmålet som politiske og helsefaglige myndigheter må ta stilling til, er i hvor høy grad det ermulig å tilby det norske folk en desentralisert og godt fungerende akuttmedisinsk tjeneste når viktige funksjoner blirsentralisert. Akuttutvalgets svar er at primærhelsetjenesten skal være grunnmuren i den akuttmedisinske kjeden. I såfall må allmennleger ruste opp sine akuttmedisinske ferdigheter (7) og kommuner ta større ansvar for å sikre kvalitetog kompetanse for legevakt og helsepersonell (8). Det kan være uklokt å legge flere oppgaver på hardt pressedekommuneleger som allerede flykter fra sine stillinger.

    Vil helsevesenet utvikle seg på samme måte som dagligvarebransjen, der de store, sentrale aktørene har de bestetilbudene mens de små gir tapt og krymper sin virksomhet og kvalitet?

    Hvem vinner og hvem taper på dette?

    Tom Sundar

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media