Fotball - mer enn et spill!

Fotballens tre viktigste sosiale funksjoner for barn og unge er den sosialiserende, den mentalt forebyggendeog den sosiale nettverksfunksjonen. I 1981 bestemte Norges Fotballforbund å styrke fotballens sosiale funksjonergjennom å utvikle en idrett hvor alle barn og unge som ville, skulle få være med og trives. For å få kunnskaper til ågjøre dette på best mulig måte, måtte vi som ble satt til å lede dette arbeidet, også skaffe frem egen kunnskap. Vifant bl.a. at fotballen rekrutterte sosialt sett meget bredt, og at barn med tegn på atferdsforstyrrelser trivdes tildels bedre på fotballbanen enn på andre arenaer. De var ofte blant de beste spillerne, men undervurderte sine faktiskeferdigheter, og falt noe oftere ut. Frafallet var generelt sett lite relatert til ferdighetsnivå, de beste sluttet hvisde mindre gode vennene sluttet. Breddeorienterte måter å organisere spillet på viste seg å øke tilstrømningen.Artikkelen sammenfatter de omfattende reformer som ble gjennomført for å utvikle breddeorientert fotball i 1980-årene,en type fotball som ser ut til å fortsette med full kraft.

Selv om alle fotballinteressertes oppmerksomhet i disse dager er rettet mot Frankrike og TV-fotballen, var det enmorsom utfordring å skrive en sammenfatning av arbeidet som foregikk på 1980-tallet for å styrke de sosiale funksjonerved fotballen, som er blitt en stadig mer sentral del av barns og unges fritid. For dem betyr de sosiale sidene avfotballaktiviteten minst like mye som de prestasjonsmessige. Og hvordan fotballen utøver sine sosiale funksjoner i vårtsamfunn, er ikke bare av interesse for idrettslederne, men for oss alle. Jeg vil her vise hvorfor og hvordanFotballforbundet i 1980-årene arbeidet for å forbedre fotballens sosiale funksjoner for barn og unge i betydeliggrad.

Svært mange av Tidsskriftets lesere møter også denne våren barnefotballen som foreldre og ledere. De som var aktivefør 1980-tallet, vil bli forundret: Fotball for barn er nå ikke identisk med fotball for voksne! Dette gjelderfotballreglene, størrelsen på lag, baner og baller, turneringsformer, treningsmetoder og lederopplæring.

Fra 1981 la nemlig Norges Fotballforbund helt om - man gikk fra en smalsporet eliteorientert til en breddeorientertbarne- og ungdomsfotball. “Alle som vil, skal få være med. Alle skal trives,” var bestillingen da Eldar Hansen, PerOmdahl og Nicken Johansen bad meg lede en ny forbundskomite… med dette mandat. Railo & Ommundsen hadde nettopp påviststort frafall fra barneidretten (1). I Fotballforbundet var man klar over at selv om fotballspillerne stadig ble yngre,var kulturen på og rundt den store, lokale fotballbanen når niåringer møttes der, til forveksling den samme som nårseniorlag støtte sammen. Overambisiøse ledere og foreldre kunne herje fritt, og det var kanskje bare et tidsspørsmålfør hele barneidretten ble kompromittert.

Det var særlig tre grunner til at jeg sa ja til å delta i arbeidet med å utvikle breddefotballen:

1. Fotball har vært min store lidenskap fra jeg var liten gutt.
2. Jeg hadde med egne øyne sett at barn med ganske store atferdsavvik kom til fotballen og der fikk både entilknytning til et sosialt nettverk og større suksess enn de ellers ville hatt. Jeg hadde nylig opplevd hvordanforeldre rundt et guttelag aktivt forhindret at en av spillerne skled ut i et stoffmiljø.
3. Jeg så en større mulighet til å få gjort et forebyggende arbeid enn jeg noen gang ville få igjen.

Virkemidlene

Barnefotballen har tre viktige sosiale funksjoner: sosialiseringsfunksjonen, den mentalt forebyggende funksjon ogden sosiale nettverksfunksjonen (2). Alle disse måtte forbedres dersom fotballen skulle fungere som en god aktivitetfor de mange. Fotballforbundets viktigste virkemidler var lov- og regelendringer, utvikling av nye spilleformer,omlegging av leder- og trenerutdanning og holdningskampanjer. Det ville også være nødvendig med ny kunnskap omrekruttering og frafall, om risikobarns fotballaktivitet o.l. Midler fra NAVF, Norges Idrettsforbund ogFotballforbundet gjorde det mulig å gjennomføre i alt tre forskningsprosjekter i samarbeid med Olav Skard, GunnarTveit, Thor Grønnerud, Inger Haug, Terje Johannessen og Yngvar Ommundsen. For sistnevnte resulterte dette i endoktorgrad (3).

Forskningsresultater

Kort oppsummert hadde de tre forskningsprosjektene følgende kjennetegn:

1. “Deltagerundersøkelsen” (4-8) ble utført i Oslo, Asker, Bærum og Oppegård som en spørreskjemaundersøkelse i etrepresentativt utvalg (n = 2600) av alle aktive fotballspillere mellom ti og 16 år av begge kjønn. 15 spørsmål utgjordeen indeks for risiko for atferdsforstyrrelse.
2. “Frafallsundersøkelsen” (9-12) omfattet et representativt utvalg av spillere fra Deltagerundersøkelsen. De bleintervjuet ved starten av en sesong og ved slutten av neste sesong, også de som hadde sluttet (22%). Målet foratferdsforstyrrelse var basert på 12 spørsmål av typen “vært i kontakt med politiet”, “deltatt i alvorlig slagsmål”.Målet for nervøs hemning var en indeks av åtte spørsmål om nervøsitet, angst, tristhet, depresjon, hodepine,søvnløshet. Dataanalysen ble begrenset til gutter (n = 229).
3. “Breddefotballundersøkelsen” (13) var et aksjonsforskningsprosjekt hvor 12 klubber fra tre ulike kretser, Rogaland,Fosen og Troms, prøvde ut i alt 15 ulike breddeorienterte eksempeltiltak.

Hvem rekrutteres til fotball?

Sammenliknet med barne- og ungdomsbefolkningen i Oslo generelt kom fotballbarna oftere fra lavere sosiale lag, boddeoftere sammen med begge foreldre, hadde noe oftere skole- og konsentrasjonsproblemer og led noe mer av mistrivsel påskolen. Mange hadde tegn på atferdsavvik (f.eks. hadde 15% vært i kontakt med politiet, og 26% hadde deltatt i alvorlighærverk, langt flere blant de eldste). Mange angav også symptomer på nervøse hemninger. Alt i alt fant vi atbarnefotballen rekrutterer bredt sosialt, og slett ikke bare blant mors beste barn (6).

Hvordan var fotballdeltakelsen og trivselen blant barn med økt risiko for atferdsforstyrrelse?

Samlet sett fant vi svært liten forskjell i fotballaktivitet mellom barn med økt risiko for atferdsforstyrrelse ogde øvrige. Når det gjaldt ferdigheter, var tendensen heller at flere risikobarn spilte på førstelag. Målvakter ogreserver hadde noe høyere risikoskåre, ellers var risikobarna jevnt fordelt på laget (6). Målvakter med mangerisikopoeng hadde størst skadefrekvens (7). Vår konklusjon var at en fjerning av rollen som reserve for barn opptil 14år, ville komme risikobarna til gode, likeledes f.eks. en mer systematisk målvaktstrening.

Samlet var det også liten forskjell i trivsel innen fotballen mellom risikobarna og de andre. Men viktig var det atflere av dem (61% mot 43%) angav at det var lett å få venner i fotball, og at det var viktigere å være flink i fotballenn i andre ting (38% mot 27%). Vi fant at undersøkelsen støttet våre egne inntrykk: Fotball er en aktivitet der ogsåbarn med risiko for atferdsforstyrrelser kan lykkes (6).

Hvordan var fotballdeltakelsen for spillere med symptomer på atferdsforstyrrelse eller nervøshemning?

Vi så på dette i et representativt utvalg av guttespillere i alderen 12-14 år (n = 167). De ble delt inn i firegrupper (5): “frisk”, “atferdsforstyrret”, “nervøs” (og hemmet) og “blanding” (av atferdsforstyrrelse og nervøshemning). Atferdsforstyrrelsesgruppen og blandingsgruppen viste seg å skille seg fra de øvrige ved flere familie-,nabolags- og skoleproblemer. Det var ingen forskjell i trivsel med fotball, men noen forskjeller ved andre forhold vedaktiviteten:

1. Guttene med atferdsforstyrrelser spilte noe oftere på førstelag. De syntes oftere det var viktigere å være flink ifotball enn på skolen (34% mot 20%), men hadde samtidig klart lavest selvtillit når det gjaldt egne ferdigheter ifotball (fotballselvtillit). Foreldrene deres var sjeldnere til stede på kamp. Disse guttene syntes sjeldnere enn deandre guttene at trenerne oppmuntret dem. Dette viser at disse hadde liten voksenstøtte i forhold tilfotballaktiviteten, og at en offentlig betalt støttekontakt eventuelt kunne fylle dette tomrommet på en viktig måte.Ved en sammenlikning av deres faktiske ferdigheter og deres fotballselvtillit, fant vi også noe viktig: Deundervurderte sine ferdigheter, og trengte altså mer aktiv, positiv tilbakemelding.
2. De nervøse, hemmede var sjeldnere på førstelaget. De angav oftere at foreldrene ble skuffet eller lei seg når degjorde det dårlig, og at de fikk angst i provoserende fotballsituasjoner. Vår vurdering var at mange av disse haddegodt av å delta i et lagspill som stimulerer til utfoldelse, men at de trengte en mer støttende holdning fra foreldrepå sidelinjen.
3. Blandingsgruppen hadde høyest konkurranseangst. De ville oftere være lik treneren (hele 25% bodde med enslig mor).De satset mye på fotball, og hadde gjerne høy mestringsmotivering kombinert med høy frykt for å feile. Etter våroppfatning trengte disse, som dem med rene atferdsforstyrrelser, i særlig grad trenere og ledere som oppfatterbetydningen av at de kan være støttende identifiseringsfigurer for disse guttene.

Hvilke gutter sluttet med fotball?

Ved siden av lav trivsel var få venner i fotballmiljøet og at venner sluttet av selvstendig betydning for frafall.Det samme var også et dårlig forhold til treneren. Derimot fant vi ikke at guttenes vurdering av foreldrenesengasjement, høy frykt for å feile eller sportsangst, hadde noen selvstendig betydning (4).

De nervøse og hemmede falt ikke oftere ut enn de andre, men det gjorde de med atferdsavvik, særlig de over 14 år.Dessverre gikk de sjelden til annen organisert aktivitet. Atferdsavvikerne som sluttet, angav oftere at de haddeproblemer i forhold til kamerater, at de sjeldnere fikk spille og at det var for mye prestasjonspress. De andre somsluttet, angav heller at de hadde mistet interessen for fotball, at de måtte prioritere skolen etc. (4). For mangespillere, og uansett psykisk helse, var deres relasjoner til venner avgjørende for om det var gøyalt å være med.

Mange ledere regnet tidligere med at klubben alltid ville beholde de beste spillerne til tross for et visst frafall.Da vi fant at de beste spillerne falt fra nesten like ofte som de nest beste, og at en viktig grunn til at de bestesluttet, var at vennene, som ofte spilte på annet- eller tredjelaget, sluttet (4), laget vi slagordet: “Vil dere holdepå de beste spillerne, må dere ta vare på de nest beste, vennene deres!” Dette har flere og flere klubber etter hverttatt konsekvensen av. Kanskje skaffet vi Drillo et luksusproblem: For mange gode spillere å velge mellom?

Ferdigheter er også viktig, det å være god har betydning for trivsel (8) og derigjennom for frafall. Vi fant ategenvurdert kompetanse har en direkte virkning på frafall. Blant de eldre guttene var egenvurdert kompetanse (sompåvirker fotballselvtillit) viktigere enn faktisk kompetanse (12). Det vil si at ledere og trenere ikke kan være sikrepå at de gode spillerne faktisk har høy fotballselvtillit. Som nevnt er dette et særlig viktig problem når det dreierseg om spillerne med atferdsavvik, hvor spriket kan være stort mellom lav fotballselvtillit og gode faktiskeferdigheter. Trenerne kan hjelpe slike spillere til å attribuere nederlag til slikt som mangel på trening eller feiltaktikk, og dermed opprettholde deres fotballselvtillit (9). En generelt viktig måte å ta vare på selvtilliten på er åtone ned alvoret ved å spille fotball, og stå for at fotball er lek, moro og en fritidsaktivitet.

Et praktisk viktig funn var at for spillere i 12-14-årsalderen var popularitet og status blant medspillere viktigereenn egenvurdert kompetanse, mens i 14-16-årsalderen var det omvendt (11). Hvis man vil holde på flere slike spillere,må man altså ha et godt treningstilbud i klubben. En del av disse spillerne ønsker å få bekreftet at de blir bedre. Forde yngste spillerne er det særlig viktig å utvikle en god gruppefølelse og så langt som mulig sikre at de som spillersammen, også kan være venner ellers.

Hadde breddeorienterte fotballtiltak noe for seg?

Dette fikk vi svar på i Breddefotballundersøkelsen, hvor 12 helt vanlige klubber selv fant frem til breddeorientertetiltak som de ville prøve ut (13): fellestrening for gutter og jenter, grendeserier for organiserte og uorganiserte,interne klubbserier hvor mange får være med, istandsetting av flere ballplasser, turnering uten turneringsvinner,miljøkvelder, rekruttering og skolering av flere foreldre. Tilstrømmingen og trivselen var overraskende stor. På noensteder kom nesten hele skoleklasser med. Det at miniputtene i Troms stortrivdes med en turneringsform der hver kamptelte for seg, førte til at utslagsturneringer og serietabeller ble forbudt i Fotballbundets regelverk. Vi kunne ogsåoverfor myndighetene påvise at norske fotballklubber i stor grad påvirket sine nærmiljøer, og at de hadde et stort,ubrukt potensial både for å aktivisere langt flere og for å lage møteplasser og treffsteder i nærmiljøet (13). Detteførte til at både stat og kommuner engasjerte seg, et engasjement som nå er i ferd med å trappes opp ytterligere.

Den “nye” barne- og ungdomsfotballen

Fotball er bl.a. trening i å mestre. Fordi spillet er så fullt av tilfeldigheter, gjør heldigvis de fleste mange“feil” under en kamp. Tapet deles av alle, og alle er med på seieren. Også barn med lav selvtillit kan derfor styrkedenne gjennom fotballen og trives. Avgjørende er at ledernes krav til prestasjoner er tilpasset de aldersmessigeforutsetninger og den enkeltes ferdighetsnivå og motivasjon, at det er de unges egen konkurranselyst som får dominere,og at “seier for enhver pris” eller “alt er lov om dommeren ikke ser det” ikke gjelder.

På denne bakgrunn, og med hjelp av vår nye kunnskap, gjorde Fotballforbundet bl.a. følgende forandringer på1980-tallet:

• Det ble etablert et klart skille mellom barnefotball (under 12 år) og ungdomsfotball (over 12 år), med delvis ulikeregler, konkurranser og treningsformer.
• Barnefotballen spilles på små baner med små mål, slik at spillerne så ofte som mulig kommer i kontakt med ballen.Det er sju spillere på banen, men antall spillere på ett lag er ubegrenset. De kan byttes inn og ut under kampen, ingener reserver. “Topping” av laget er forbudt. Alle på laget skal spille like lenge. Også for å redusere presset fra devoksne skal hver kamp telle for seg. Det er ingen turneringsvinner, ingen serietabeller.
• For å redusere leder- og foreldrepresset ytterligere kjørte vi flere landsomfattende kampanjer for tilskuervett.Motto: Fotball er gøyalt - ikke mas!
• Ungdomsfotballen spilles på vanlige fotballbaner, med lag med 11 eller sju spillere. Sjuerfotballen er viktig påsteder der det er få unge. Reglene er stort sett som i voksenfotballen, men det legges stor vekt på kampformer somfremmer møter mellom jevnbyrdige motstandere. Da får alle lag noe suksess. I alderen 12-14 år byttes spillere både innog ut under kamp, og ingen er reserver. Straffesparkkonkurranser er forbudt for barn under 14 år, for å unngå atenkeltspillere blir syndebukker i en alder hvor dette er vanskelig å takle.
• Fotballforbundet har nedlagt et omfattende arbeid for å revidere leder- og trenerutdanningen med relasjon til barnog unge.

Hvordan har rekrutteringen utviklet seg?

Innføringen av den “nye” barne- og ungdomsfotballen gikk naturligvis ikke bare enkelt og greit. På forbunds- ogkretsnivå ble man relativt raskt enige om å satse skikkelig etter breddeprinsippene, og der fortsetter dette arbeidetmed full styrke. Ute i den enkelte klubb var det mange foreldre og ledere som syntes det var helt galt f.eks. ikke åtoppe lag allerede fra åtte års alder. I noen klubber går nok den diskusjonen på foreldremøtene ennå, men ganske snarttok det store flertall av foreldre og ledere imot de nye ideene, og de fleste klubber har senere forholdt seg lojalttil de nye regler og ordninger. En viss variasjon vil det være i hvor mye den enkelte klubb bruker breddetilnærmingenfullt ut for å sikre rekruttering og holde på spillere. Men foreldre skal vite at de kan kreve for sine barn at manfølger Fotballforbundets retningslinjer.

Rekrutteringen til de aldersbestemte klasser i fotball har vært konstant økende gjennom 1980-årene og fortsetter i90-årene. I 1982 var det 10700 lag i aldersgruppen under 18 år, i 1996 var dette økt til 17400 lag. Selv om mankorrigerer for at en større andel enn før er sjuerlag, er dette en betydelig økning som også illustrerer den storeleder- og treneroppgaven Fotballforbundets klubber har påtatt seg. Økningen av lag har først og fremst kommet ialdersgruppen 7-12 år, men f.eks. i aldersgruppen av 16 år gamle gutter utgjorde fotballspillerne 17% av årskullet i1989 og 27% i 1997. I aldersgruppen 8-11 år utgjorde i 1997 fotballspillende gutter 59% av årskullene ogfotballspillende jenter 18%. I aldersgruppen 12-15 år er jentenes andel enda større: nesten 25%. (Alle disse data erfra MMI.) Dette illustrerer både den store tilstrømningen til fotball, men også hvor bredt sosialt den favner. Selv omvi ikke har noen ny epidemiologisk undersøkelse, er det sannsynlig at denne økningen også omfatter barn med risiko foratferdsforstyrrelser.

Det største frafallsproblemet ser man i dag blant voksne over 19 år, og delvis blant de eldste ungdommene (17-18år). Plassen tillater ikke å drøfte årsakene her. Men Fotballforbundet prøver å møte dette med å lage nye former foraktivitet, f.eks. kan en klubb tilby spillere å velge mellom lag som bare spiller kamper, lag som trener en gang i ukeni tillegg, lag som trener flere ganger i uken og lag som satser på ferdighetsmessig fremgang.

Konklusjon

Fotballaktiviteten hos barn og unge har viktige sosiale funksjoner. God kvalitet på disse kommer ikke av seg selv.Fordi denne aktiviteten nå har så stor oppslutning, er det viktig at Fotballforbundet fortsatt tar sitt ansvar for barnog unges utvikling alvorlig. Breddeorienteringen har ført til økt tilstrømming, høyst sannsynlig også blant marginalebarn og unge. Mulighetene for et forebyggende arbeid i forhold til barn og unge med atferdsforstyrrelser er klart tilstede (14). Det er derfor klokt av myndighetene å legge forholdene til rette for at klubbene skal ha nok ledere ogstore nok arealer. Og hjelpeapparatet for barn og unge med atferdsproblemer bør utnytte maksimalt fordelene ved atmange barn med slike problemer er ganske gode i fotball, men trenger voksen oppfølging. Tilknytning for disse unge tilet lag og en klubb innebærer også en forankring til en sosial struktur som de kanskje mangler. For innvandrerbarn vilogså tilknytning til et fotballag øke integreringen i nabolaget. Breddeorienteringen innen fotballen på 1980-tallet haråpenbart ikke forhindret at vi får et økende antall talentfulle spillere i voksenalderen. Drillos kan derfor godt seessom toppen på en breddeorientert fotballaktivitet der alle får være med og ha det gøyalt.