Moderne reproduksjonsbehandling

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Før begynnelsen av 1980-årene var behandlingstilbudet til ufrivillig barnløse par begrenset, bare helt spesiellegrupper kunne behandles med rimelig godt resultat. Det dreide seg om hormonbehandling ved eggløsningssvikt, ellerkirurgi hos kvinner med lette forandringer i de indre kjønnsorganer. Donorinseminasjon var aktuelt hvis paret villeakseptere at kvinnen ble befruktet med sæd fra anonym giver. Behandlingsmetodene var fåtallige, det var lite kjennskaptil disse blant leger, behandlingskapasiteten var liten, og lokalisert til få steder i Norge. Kirurgisk behandling bleutført ved mange sykehus med vekslende resultat.

    Den store revolusjon innen human reproduksjonsbehandling kom etter at Steptoe & Edwards i 1978 (1) kunne vise atbefruktning utenfor kroppen, in vitro-fertilisering, resulterte i friske normale barn hos par hvor kvinnen haddedestruerte eggledere. Teknikken ble de kommende år mer forfinet og utviklet, og allerede i 1984 ble de første barn fødti Norge (2). In vitro-fertilisering ble primært utviklet som et redskap i behandlingen av par hvor transportmekanismenfor egg og sædceller ikke fungerte. Etter hvert som erfaringene økte, fant man at denne metoden var det bestebehandlingsalternativ for par med infertilitetsårsaker som endometriose, lett til moderat nedsatt sædkvalitet oginfertilitet av ukjent årsak.

    Den ovarielle hyperstimulering som er en nødvendig del av prosedyren innebærer at det hos ca. 1/3 av pasientenefinnes overskuddsembryoer når to eller tre embryoer er lagt tilbake hos kvinnen. Teknikker for oppbevaring avpreembryoer i fryst tilstand ble derfor utviklet, for ev. senere overføring til kvinnen (3). Optimismen var stor nårdet gjaldt å øke antall gravide med denne metoden. Dessverre er resultatene ikke særlig forbedret siden starten for tiår siden. Totalt gir frysemetoden bare et tillegg på ca. 8% i den gjennomsnittlige fødselsrate. In vitro-fertiliseringinklusive frysemetoden er nå standardbehandling ved de nordiske infertilitetsklinikker. To tredeler av de par somstarter behandling, vil få barn ved tilbud om tre behandlinger (4).

    Omkring 40% av ufrivillig barnløshet skyldes nedsatt sædkvalitet. En del av parene kan hjelpes med standardoppleggetfor in vitro-fertilisering, for noen kan inseminasjon av kvinnen med mannens sæd benyttes. Inntil høsten 1994 vareneste alternativ for par hvor mannen hadde svært nedsatt sædkvalitet, tilbud om inseminasjon av sæd fra anonym giver.Det var derfor et betydelig fremskritt for en stor gruppe par da teknikken med mikroinjeksjon eller intracytoplasmatiskspermieinjeksjon ble utviklet, beskrevet av Tom Tanbo og medarbeidere i dette nummer av Tidsskriftet (5). Til tross forat dette er en laboratoriemessig vanskelig teknikk, viser forfatterne hvor hurtig en slik behandling kan settes i gangmed resultater på internasjonalt nivå.

    Det kan ikke underslås at denne metoden startet som et eksperiment uten særlig vitenskapelig bakgrunn mht. sikkerhetfor avkommets genetiske status. Heldigvis synes det nå i store undersøkelser som om forekomsten av misdannelser hosbarnet ikke er større enn ved konvensjonell in vitro-fertilisering eller naturlig befruktning, 2-3% (6, 7). En nyligutført studie fra Göteborg med over 700 barn etter behandling med intracytoplasmatisk spermieinjeksjon viser enmisdannelsesforekomst på 3,1%. I tilsvarende periode var forekomsten av medfødte misdannelser i Sverige 2,6%. (L.Hamberger, personlig meddelelse). På den annen side synes det som om nedsatt sædkvalitet kan overføres fra far til sønnpå genetisk grunnlag med denne metoden. I voksen alder vil disse sønnene dermed få behov for assistert fertilisering(5).

    Til tross for at in vitro-fertilisering med mikroinjeksjon vil kunne gi håp om barn til mange, er det en gruppe par,som pga. lovgivningen i Norge er avskåret fra denne behandlingsmuligheten. Det dreier seg om tilfeller hvor mannen ikkehar sædceller i ejakulatet, men hvor sædceller finnes i bitestikkelen eller i testisvevet. Uthenting av sædceller frabitestikkel kan gjøres med en enkel perkutan aspirasjonsteknikk, eller ved åpen testisbiopsi. Befruktning med modnesædceller fra bitestikkel eller testikkel, enten spermiene beveger seg eller ikke, gir ved intracytoplasmatiskspermieinjeksjon en akseptabel graviditetsrate (6). Befruktning av egg med umodne sædceller, spermatider, har også gittgraviditeter.

    Moderne reproduksjonsteknologi er regulert i et eget lovverk. Den første lov om kunstig befruktning kom i 1987, ogble revidert i 1995 (8). Samtlige nordiske land har lovregulert de ulike typer assistert fertilisering. Dessverre erdisse regler ikke ens (9). Dette gjelder særlig nedfrysningstiden for preembryoer, donasjon av egg, befruktning av eggmed sæd fra anonym giver, bruk av sædceller fra bitestikkel eller testikkel og forskning på ubefruktede og befruktedeegg. Den varierende lovgivningen utelukker en del par fra behandling i eget land, og de må søke hjelp på privat basisellers i Norden. Ut fra ideen om nordisk samarbeid, kan dette synes positivt, men det diskriminerer parenes muligheterfor behandling på økonomisk grunnlag. Vi finner det derfor hensiktsmessig at de nordiske lover og regler blirenslydende. Sæddonasjon anvendt til inseminasjon har vært praktisert i Norge i mer enn 60 år. Forskning på egg ogpreembryoer er ikke tillatt i Norge, men vi benytter oss av de kunnskaper som denne forskning gir i de andre nordiskelandene. Dette smaker av dobbeltmoral.

    Behandling av infertile par med kunstig befruktning utenfor kroppen er et stort medisinsk fremskritt. I fremtidenvil det komme nye teknikker. In vitro-modning av egg er allerede en realitet, som ved videre utvikling vil kunneutelate stimulering av kvinnens eggstokker før behandling. Nedfrysing av ovarievev og senere eggmodning er etalternativ til kvinner hvor sykdommer destruerer ovariene. Nye og enklere teknikker for seleksjon av de genetisk friskeegg og preembryoer vil gjøre den nåværende relativt kraftige hormonstimulering overflødig. Metodene vil kreve høykompetanse, og også av etiske, juridiske og økonomiske årsaker bør behandlingen fortsatt lokaliseres til relativt fåklinikker godkjent av departementet.

    Jarl A. Kahn
    Kåre Molne

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media