Kvalitetssikring ved diagnostikk og behandling av blodsykdommer

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Kvalitetssikring innebærer systematisk arbeid for at diagnostikk og behandling skal foregå etter faglig aksepterteretningslinjer (1). En måte å gjøre dette på er utarbeiding av nasjonale kliniske handlingsprogrammer.

    I dette nummer av Tidsskriftet presenterer Bernt Ly og medarbeidere resultatene av en populasjonsbasert undersøkelseav symptomer, funn, komplikasjoner og behandlingsvalg (2). Som ledd i et kvalitetssikringsprosjekt, ble alle pasientermed kronisk lymfatisk leukemi i Norge forsøkt registrert i en periode på to år. Like før registreringen startet, haddeNorsk selskap for hematologi vedtatt et handlingsprogram for kronisk lymfatisk leukemi. Undersøkelsen viste atdiagnosen var stilt i samsvar med handlingsprogrammet hos 78% av pasientene. For ytterligere 17% var diagnosen korrekt,men ett eller flere diagnostiske kriterier (som regel beinmargsundersøkelse) manglet. Bare i 5% av tilfellene vardiagnosen feilaktig. Hos 52 av 59 pasienter ble behandling med klorambucil igangsatt i samsvar med handlingsprogrammet,mens bare 42% av pasientene som fikk prednison skulle ha hatt det.

    Flere av forutsetningene for et vellykket handlingsprogram var til stede:

    • Pasientgruppen er veldefinert.
    • Brukerne var med på å utarbeide handlingsprogrammet. Alle medlemmer av foreningen hadde hatt anledning til å uttaleseg.
    • Det var høy grad av konsensus i fagmiljøet.
    • Programmet var fleksibelt og åpnet for valg mellom behandlingsmåter som ble oppfattet som likeverdige.

    Det er interessant at oppslutningen om handlingsprogrammet var lavest der det brøt med en langvarig, men dårligdokumentert tradisjon, nemlig den utstrakte bruk av prednison ved kronisk lymfatisk leukemi.

    Norsk selskap for hematologi har handlingsprogrammer også for kronisk myelogen leukemi, behandling med vekstfaktorerog cytokiner, samt myelomatose (utarbeidet av Nordisk myelomatosestudiegruppe).

    Kvalitetssikring forutsetter dokumentasjon av kvalitet (3). Blant norske hematologer er det bred enighet om athandlingsprogrammer og multisenterstudier har økt kvaliteten på omsorgen for de aktuelle pasientgruppene. Prosessen medutarbeiding av handlingsprogrammer har virket samlende på fagmiljøet. Handlingsprogrammene sees på som en god støtte ien travel klinisk hverdag. Det er imidlertid ønskelig med objektive holdepunkter for at programmene følges. I dettetilfellet ble handlingsprogrammet fulgt opp med en populasjonsundersøkelse, som gav slik dokumentasjon. Ideelt sett børhandlingsprogrammene inneholde forslag til kvalitetsindikatorer som kan benyttes av den enkelte avdeling etter ønske.Det kan være sjekklister for diagnosekriterier, behandlingsindikasjon og valg av behandling, responsevaluering ogkriterier for residiv.

    Det kan reises innvendinger mot handlingsprogrammer. De må revideres hyppig; ingen har respekt for et foreldethandlingsprogram. Ansvar for fortløpende revisjon bør tillegges spesialforeningenes kvalitetsutvalg. Det må presiseresat programmene er veiledende; de innebærer verken forpliktelser for legen eller rettigheter for pasientene. De kan ikkebrukes som "kokebok", og må ikke føre til at pasientene behandles på et for lavt omsorgsnivå.

    I vår tid må vi i økende grad tenke juridisk. I en klagesak vil man antakelig stå sterkere hvis man kan dokumentereat man har fulgt et nasjonalt handlingsprogram. Handlingsprogrammene kan også komme til nytte overfor sykehuseiere oghelsemyndigheter. Det vil være vanskelig å nekte ressurser til kostbar diagnostikk og behandling som det er nasjonalkonsensus om. Et slikt eksempel foreligger i en annen artikkel av Ly og medarbeidere (4), som viser at systematisk brukav immunfenotyping ved diagnostikk av kronisk lymfatisk leukemi i enkelte tilfeller kan forhindre at man stiller feildiagnose og gir gal behandling.

    Prioriteringsutvalget (5) foreslår at Statens helsetilsyn får myndighet til å opprette faggrupper som skal gianbefalinger om prioritering innen sine fagområder. Det vil være nærliggende for disse faggruppene å samarbeide medspesialforeningene slik at anbefalingene kan nedfelles i kliniske handlingsprogrammer. Tiltak for en pasientgruppe skalvurderes etter tilstandens alvorlighet, forventet nytte og kostnadseffektivitet. For prioritering kreves resultater frakliniske studier med vurdering av livskvalitet og registrering av ressursbruk. Samarbeid med helseøkonomer vil væreviktig for å frembringe den type data som kan danne grunnlag for faggruppenes anbefalinger.

    Finn Wisløff

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media