Influensavaksinasjon - skal, skal ikke?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Vaksine mot influensa har vært i bruk i Norge siden 1960-årene. Den fremstilles ved inaktivering av influensavirusdyrket i embryonerte hønseegg. På bakgrunn av innsamlede virusisolater gir Verdens helseorganisasjon hvert år i februaranbefaling om hvilke stammer som bør inngå i vaksinen for kommende sesong. Vaksinen produseres i løpet av hektiskevårmåneder og skal i september ha passert alle kontroller for renhet, styrke og sammensetning og immunogenitet. Mensdet tidligere var et problem å skaffe nok vaksine, er det nå mulig å bestille så mye man vil i april, menetterbestillinger i oktober/november kan sjelden effektueres.

    Med dagens godt rensede vaksine skulle ikke risikoen for bivirkninger hindre noen i å la seg vaksinere.

    Vaksineeffekten er avhengig av at de mest aktuelle variantene av influensavirus anvendes. Den høyemutasjonsfrekvensen fører til stadige forandringer i virusmembranen. De antistoffer man har utviklet etter en infeksjoneller vaksinasjon, gir derfor gradvis mindre beskyttelse og har etter noen år ingen effekt. Gjennomgang av litteraturenviser at det ikke sjelden har vært større eller mindre sprik i antigenlikhet mellom vaksinevirus og den epidemiskestammen (1). Det vil selvfølgelig gi redusert beskyttelse, men betyr ikke at vaksineprinsippet er dårlig. For å få enkorrekt vurdering av influensavaksinens effekt, bør registrering av sykdom suppleres med virologisk påvisning avinfeksjonen (2).

    Man konkluderer i dag med at influensavaksine gir 70-80% beskyttelse mot infeksjon hos personer under 65 årforutsatt at influensavirus er nært beslektet med vaksinevirus (1, 3, 4). Beskyttelsen er lavere for eldre personer,men vaksinen beskytter godt mot alvorlig sykdomsforløp, komplikasjoner, sykehusinnleggelse og død (2, 5).

    Siden influensavaksine ble tilgjengelig i noe omfang, har det stort sett vært enighet om at personer med økt risikofor komplikasjoner eller død etter influensa (høyrisikogruppene) skal tilbys vaksine. Med årene er de medisinskeindikasjoner for vaksinetilbud gradvis utvidet. En undersøkelse fra 1995 (6) tok for seg vaksinasjonspraksis i vel 20europeiske land og USA. I alle disse landene vaksineres personer med kroniske sykdommer i lunger og hjerte- ogkarsystemet. Ofte inkluderes beboere i sykehjem, aldershjem og liknende institusjoner, pasienter med andre kroniskesykdommer (f.eks. diabetes mellitus og kronisk nyresykdom) og pasienter med immunsuppresjon, selv om det er usikkerthvor effektiv vaksinen er hos de siste.

    I mange land er alder 65 år eller mer indikasjon for vaksinering, uansett om det foreligger noen underliggendesykdom. Influensa i denne alderen fører oftere til komplikasjoner som kan resultere i sykehusopphold. Eldre menneskersom tidligere greide å stelle seg selv, kan få behov for hjelp og pleie i lang tid etterpå. De fleste dødsfall somfølge av influensa rammer eldre personer. Det kan også være aktuelt å vaksinere dem som steller personer irisikogruppene for å hindre at de bringer med seg smitte.

    Nytten ved vaksinasjon av personer som ikke tilhører risikogruppene, er langt mer omdiskutert.Kostnad-nytte-undersøkelser av influensavaksinasjon for personer uten spesiell risiko for komplikasjoner viser ulikeresultater (7, 8). Noe av årsaken til de ulike konklusjoner er at man velger forskjellige mål på effekt: reduksjon iantall influensatilfeller, reduksjon i antall luftveissykdommer generelt eller fravær fra arbeidet.

    En annen forklaring ligger i at omfanget av influensasykelighet varierer mye fra år til år. Det vil være mye størreeffekt av influensavaksinasjon i et år med stor epidemi enn i et år med lav forekomst. En kostnad-nytte-undersøkelsebør derfor strekke seg over flere sesonger, men det finnes få flerårige studier for personer uten spesiell risiko.

    De fleste er i dag enig om at det ikke er grunnlag for å fraråde vaksinasjon til personer utenfor risikogruppene,men det er stor uenighet om i hvilken grad det bør anbefales. Det kan illustreres av retningslinjene for USA ogStorbritannia der det fra USA anføres at "...influenza vaccine may be administered to any person who wishes to reducethe chance of becoming infected with influenza" (4), mens det i de britiske heter: "Immunisation of fit children andadults, including health care and other key workers, is not recommended as a routine" (5).

    Informasjon om norske helsemyndigheters retningslinjer for bruk av influensavaksine gjengis årlig i MSIS-rapportenesamtidig med at vaksinen distribueres til kommunelegene, oftest i september (9). Rådene følges i stor grad av landetsleger (10). Hensikten er å sikre at risikogruppene blir tilbudt vaksine i god tid før vinterens utbrudd. Vaksine tilandre enn dem som omfattes av denne informasjonen, krever resept fra egen lege som vurderer den enkeltes situasjon ogbehov for beskyttelse mot influensa.

    Hanne Nøkleby
    Liv Birkeland Flugsrud

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media