()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Vurdert ved røntgenbilder virker det normale, voksne skjelettet uforanderlig med balanse mellom de oppbyggende(osteoblastene) og de nedbrytende beincellene (osteoklastene).

    Maksimal kalkmetning av skjelettet oppnås i 25-årsalderen. Sunn livsførsel med passe mosjon og god ernæringinkludert kalk og D-vitamin er nødvendig for å oppnå optimal kalkholdighet og struktur i skjelettet (1). Negativefaktorer er sen menarke, spisevegring med opphørt menstruasjon til følge, kombinert med utholdenhetsidretter. Bortfallav østrogen i forbindelse med menopausen medfører minsket osteoblastaktivitet ogøkt osteoklastresorpsjon.Postmenopausalt tapes kalk med en hastighet på 0,5-2% per år, men helt opp til 5-6% hos såkalte "fast bone losers". Medlav beinkalk som utgangspunkt fører dette til osteoporose, definert av WHO som 2,5 standardavvik underbeintetthetsgjennomsnittet hos unge friske kvinner.

    Risikoen for osteoporoserelaterte brudd etter minimale traumer øker: kompresjonsbrudd i ryggen, lårhalsbrudd,underarmsbrudd og ribbeinsbrudd. Skandinavia er på verdenstoppen når det gjelder bruddhyppighet (1).Kompresjonsbruddene i ryggen kan bli uttalte og medfører smerte og tap av høyde. Brudd i underarm og lårhals medførerstor økonomisk samfunnsbelastning, økt sykelighet, og lårhalsbruddene også økt dødelighet.

    Statistikken viser at norske kvinner gjennomsnittlig lever til de blir 81 år, 30 år postmenopausalt, at hver femtenorske kvinne vil bli uttalt osteoporotisk i fremskreden alder, og at sykdommen kan føre til et plagsomt liv medsmerter og sterkt nedsatt aktivitetsnivå. Det foreligger nå potente behandlingsmidler som postmenopausaløstrogensubstitusjon, bisfosfonater (osteoklasthemmere) og kalsitonin (1, 2), og det har i de siste årene vært økendefokusering på osteoporose (1-10). Pålitelige metoder for å identifisere kvinner i faresonen for å utvikle osteoporoseog å finne det optimale utredningstidspunkt blir da viktig.

    Diagnostiske muligheter

    Grovt sett kan vi si at skjelettets styrke, gitt en normal beinarkitektur med normale trabekler i spongiøst bein ogkraftig corticalis, er tilnærmet proporsjonal med kalkmengden. Ved computertomografi (CT) kan beinmineralinnholdetmåles. Metoden kalt QCT (quantified CT), er lite brukt her til lands. Transiliakale beinbiopsier er for invasive tilrutinediagnostikk.

    Den fremherskende bildemetode i Norge er DXA-skanning (dual energy X-ray absorpsiometry; dobbeltrøntgenabsorpsjonsmetri), der røntgenstråler med to forskjellige energier sendes gjennom den aktuelle knokkel,f.eks. korsryggen eller lårhalsen, og detektorer registrerer gjennomslupne stråler (3, 4). Den korrekte norskebetegnelsen på denne undersøkelsen er beinmineralanalyse, der kalk utgjør den altoverveiende del av målesubstratet. Mankan enten få et uttrykk for vekten av kalkinnholdet, "bone mineral content" (BMC), eller man anvender begrepet "bonemineral density" (BMD), definert som beinmineralinnhold delt på arealet. Dette er en parameter som gjør det mulig åsammenlikne kvinner (eventuelt menn) med standardmaterialer (4), med andre kvinner, og med egne tidligere verdier for åfølge utviklingen, eventuelt behandlingsrespons.

    Standardavviket ved frontale lumbale DXA-målinger ligger imidlertid rundt 1-3% (4), i samme størrelse som det årligepostmenopausale kalktapet. For å få frem en sikker beinprofil hos den enkelte kvinne er man derfor avhengig av å tamultiple DXA-målinger med års mellomrom. Dette kan føre til unødig behandlingsforsinkelse. Videre er det viktig å haklart for seg at korrelasjonskoeffisienten mellom beintetthetsmålinger i forskjellige knokler hos den enkelte kvinne errelativt lav, i størrelsesorden 0,3-0,7. DXA-måling kan derfor prinsipielt kun predikere bruddrisiko i den undersøkteknokkel (5), mens man må undersøke flere legemsdeler for å få en sikrere totalvurdering. Som anført av Arne Høiseth idette nummer av Tidsskriftet, tar man derfor vanligvis beinmineralanalyse av lårhalsen og front av korsryggen, noenganger supplert med sideopptak (5, 6).

    Ved mistanke om brudd eller ved betydelig reduksjon av kroppshøyde, er røntgenundersøkelse av den aktuelle kroppsdelindisert.

    Enkle, billige og pålitelige biokjemiske markører som kan kvantifisere osteoblast- og -klastaktiviteten er ønskeligefor å kunne kartlegge beinmetabolismen som et supplement til beinmineralanalyse. John Skjøstad (7) fremholder i enannen artikkel deoksipyridinolintesten av urin som en spesifikk osteoklastmarkør, mens osteokalsintesten i serumavspeiler osteoblastaktiviteten. Biokjemiske markører er imidlertid hittil blitt lite anvendt i osteoporoseutredning,da deres verdi kanskje noe ufortjent er blitt trukket i tvil (1).

    Det er interessant at Høiseth i en omfattende epidemiologisk undersøkelse med DXA-målinger finner geografiskeforskjeller i skjelett-kalk mellom kvinner i Oslo og i et landdistrikt i Midt-Norge med lavere verdier i bybefolkningen(5, 6). Dette samsvarer godt med forskjeller i bruddhyppigheten. I motsetning til det allment aksepterte synspunkt atkun kvinner med kliniske faktorer som indikerer osteoporoserisiko skal utredes (8), finner Høiseth (5) videre at det ervanskelig å identifisere slike kliniske risikofaktorer. Dersom dette er riktig, bør da alle kvinner ved menopausen fåutredet beinstatus (8)? Skal det som hittil være opp til den enkelte kvinnes initiativ (5, 10) å ordne med enosteoporoseutredning, som vel egentlig bør være en allmennpraktikeroppgave? Hvem skal betale kostnadene? Nasjonaleretningslinjer for osteoporoseutredning og behandling etterlyses (1, 9).

    Svein Anda

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media