Hyperkinetiske forstyrrelser - også hos voksne

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I dette nummer av Tidsskriftet tar Bjarte Sanne og medarbeidere (1, 2) opp ICD-10-kriteriene for hyperkinetiskforstyrrelse som gjelder fra 1.1. 1997 (3). De ser også spesifikt på diagnosekriterier for voksne med dennetilstanden.

    Hyperkinetisk forstyrrelse hos barn
    Hyperkinetisk forstyrrelse (3) hos barn ytrer seg ved høyt aktivitetsnivå, uttalt impulsivitet ogkonsentrasjonsproblemer. Problemene er til stede fra førskolealder og er klart avvikende i forhold til alder ogutviklingsnivå. Den gjennomgripende hyperaktiviteten skiller denne tilstanden fra den type uro ogkonsentrasjonsproblemer som kan finnes ved atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser hos barn og ungdom. Idet amerikanske diagnosesystemet (DSM-IV) brukes betegnelsen "attention deficit hyperactivity disorder", ofte forkortetADHD (4). Betegnelsen "minimal brain dysfunction", MBD, ble innført som et diagnostisk hjelpemiddel for å organiserehelsetjeneste til barn som hadde flere utviklingsproblemer samtidig, f.eks. motoriske problemer, lese- og skrivevanskerog konsentrasjonsproblemer, men er dessverre ofte blitt brukt synonymt med hyperkinetiske forstyrrelser eller ADHD(5).

    Sanne og medarbeidere (1) vurderer diagnosekriteriene i ICD-10 og DSM-IV. De legger særlig vekt på at én avsubgrupperingene innefor ADHD, betegnet "hovedsakelig med konsentrasjonsproblemer", ikke forutsetter hyperaktiv ogimpulsiv atferd. Det er en pågående diskusjon blant spesialister om klassifisering av barn med konsentrasjonsproblemersom ikke er hyperaktive. Noen hevder at det dreier seg om ulike typer lærevansker, mens andre mener at spesifikkekonsentrasjonsproblemer opptrer uavhengig av atferdsmessige avvik.

    Det finnes nå betydelig viten om hyperkinetiske forstyrrelser hos barn og ungdom. Epidemiologiske undersøkelser harvist en forekomst på 1-2% i skolealder (5). Det er betydelig flere gutter enn jenter. Tvillingstudier og andregenetiske undersøkelser viser at de aller fleste utvikler tilstanden på arvelig grunnlag. Hos et fåtall dreier det segsannsynligvis om en liten hjerneskade. Det er satt opp retningslinjer for behandling (6) som bør inkludere rådgivningtil foreldre og lærere, samt ulike sosiale og trygdemessige støttetiltak. Ved de alvorlige formene er det grunnlag formedikamentell behandling. Sentralstimulerende midler gir reduksjon av hyperaktivitet og bedret konsentrasjonsevne hosca. 75% av barn med hyperkinetisk forstyrrelse (5). Det er fortsatt uavklart om langtidsbehandling medsentralstimulerende middel gir bedret prognose. Trisykliske antidepressiver, f.eks. imipramin, gir positiv respons hosom lag 50% og er annetvalg i medikamentell behandling.

    Hyperkinetiske forstyrrelser hos voksne
    Tidligere antok man at barn og ungdom med hyperkinetiske forstyrrelser "vokste av seg" sine vanskeligheter før de blevoksne. Forløpsstudier viser imidlertid at 30-70% fortsatt oppfyller kriterier for hyperkinetisk forstyrrelse/ADHD ivoksen alder (7). Pasienter med persisterende problemer har ikke sjelden sekundære psykiatriske symptomer i form avengstelse, tristhet, atferdsproblemer, misbruk eller personlighetsavvik. Disse funn har aktualisert debatten omdiagnostikk av voksne som ikke har vært undersøkt for disse vanskene i barne- eller ungdomsalder. Sanne og medarbeidere(2) ser kritisk på diagnostisering av voksne med hyperkinetiske forstyrrelser.

    Det er behov for andre diagnostiske kriterier for voksne enn for barn fordi tilstanden endrer seg. I og med at dethos voksne oftest er en blanding av primære symptomer (hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsproblemer) ogsekundære psykiske problemer, setter dette store krav til grundig diagnostisk kartlegging. Et sentralt spørsmål i såmåte er beskrivelse av atferd og væremåte i barnealder. I praksis vil vi ofte være avhengig av komparentopplysninger,da mange av pasientene ikke vil kunne gi god nok beskrivelse av seg selv som barn. Undersøkelser fra USA er imidlertidoppløftende med tanke på gode diagnostiske prosedyrer for voksne (7).

    Et større problem er den manglende helsetjeneste som finnes for voksne med hyperkinetiske forstyrrelser. Denpraktiske erfaringen med behandling av denne pasientgruppen er foreløpig svært begrenset. Det er lite kartlagt hvilketjenester denne pasientgruppen har behov for. Sannsynligvis vil det i første rekke dreie seg om tilbud innenforhabiliteringstjenesten, mens noen vil trenge psykiatrisk behandling. Kommunehelsetjenesten vil stå sentralt ioppfølging av disse pasientene. Det samlede behandlingstilbud vil sannsynligvis innebære et nært samarbeid mellom legerog andre instanser, så som arbeidsmarkedstjenesten og voksenopplæringen.

    Når Statens helsetilsyn i løpet av 1997 vil åpne opp for behandling med sentralstimulerende midler til voksne medhyperkinetiske forstyrrelser som ikke har fått slik behandling før fylte 18 år, vil dette ytterligere utfordre legertil å kunne avdekke denne type problemer og henvise til videre utredning.

    Pål Zeiner

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media