Operativ behandling av sykelig overvekt

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I dette nummer av Tidsskriftet presenterer Fanneløp og medarbeidere et materiale fra Kristiansand (1) som gjør detaktuelt å ta opp diskusjonen om operativ behandling av overvekt på nytt, og å drøfte hvilke inngrep som ev. børbenyttes.

    Overvekt medfører helseproblemer når vekten er mer enn 30% over den normale. Pasienter med sykelig overvekt(definert som mer enn 100% overvekt) har 12 ganger så høy dødelighet som normalvektige og betydelig økt forekomst avbl.a. diabetes, hypertensjon, hyperlipidemi, lungesymptomer, belastningssykdommer og psykososiale problemer. Nyereforskning kan tyde på at sykelig overvekt skyldes gendefekter som forårsaker forstyrrelser i hypothalamus medleptinmangel og muligens forstyrrelser i neuro-endokrine transmittorsubstanser. Siden årsak og patogenese er usikker,er nesten all behandling rettet mot kaloriinntak og absorpsjon.

    Ulike behandlingsmetoder

    Det er dessverre slik at ingen annen behandling enn den kirurgiske gir varig vektreduksjon hos det store flertall avpasienter med sykelig overvekt. Diettregimer gir ofte god vektreduksjon umiddelbart, men det viser seg at knapt 5%greier å holde vekttapet lenger enn to år. Det har til og med vist seg at vekten etter diettbehandling kan bli høyereenn før (jojoeffekten). Selv om pasienten følger en lavkaloridiett og får ukentlig oppfølging i flere år, klarer ikkemer enn ca. 20% å holde vekten. I en sammenliknende studie var kostnad per kilo tapt vekt ved slik medisinsk behandlingstørre enn kostnadene ved kirurgi etter seks år (2).

    Kirurgisk behandling av sykelig overvekt har vært benyttet siden jejuno-ileal bypass ble lansert av Kremen ogmedarbeidere i 1954. Forskjellige modifikasjoner av tarmshunt (utsjalting av storparten av tynntarmen) ble benyttet vedmange kirurgiske avdelinger i Norge helt frem til slutten av1970-tallet. Metoden er i dag forlatt på grunn av alvorligebivirkninger hos opptil 50% av de opererte. Det dreier seg om alvorlig diaré med væske- og elektrolyttforstyrrelser,leveraffeksjon, forstyrrelser i immunsystemet, urolithiasis (oksalat) og osteomalasi.

    I 1966 introduserte Mason gastric bypass. Man lager en liten proksimal ventrikkellomme som blir anastomosert tiltynntarm. Denne operasjonen gir både tidlig metthetsfølelse og nedsatt absorpsjon ved at ventrikkelinnholdet ledesforbi distale del av ventrikkelen og duodenum. Det er senere blitt introdusert en rekke andre ventrikkelinngrep som ermindre omfattende. Man sørger for tidlig metthetsfølelse ved at maten samles opp i en avgrenset proksimal lomme, utenat distale ventrikkel og duodenum sjaltes ut.

    Gastric wrapping, som er benyttet i Kristiansand, vil si at man anlegger en ikke-utvidbar proksimal ventrikkellommeved hjelp av et kunststoffnett. Dette er en relativt omfattende kirurgisk prosedyre som først ble introdusert avWilkinson og Peloso i 1981.

    Den kirurgiske metoden som er mest brukt i dag er sannsynligvis "Masons vertical banded gastroplasty"; anleggelse aven proksimal lomme i ventrikkelen i forlengelse av oesophagus ved hjelp av en vertikal rad med stifter og innsnevringav utløpet av lommen med et bånd.

    I Norge var gastric banding (anleggelse av en proksimal lomme ved hjelp av et bånd rundt ventrikkelens øvre del),som ble lansert av Bø i 1981, den mest brukte metode frem til slutten av 1980-tallet. Siden da har svært få pasientervært operert for sykelig overvekt i vårt land pga. dårlige langtidsresultater (3). I andre land, bl.a. Sverige, har manfortsatt med ventrikkelinngrep, men i økende grad gjort dem laparoskopisk (4-6).

    Bør pasienter med sykelig overvekt tilbys operativ behandling?

    Alle de kirurgiske metodene som er brukt opp gjennom årene har gitt et godt initialt vekttap, men etter 2-3 år harvektøkningen kommet, enten pga. svikt i metoden (utvidelse av ventrikkellommen eller utløpet fra lommen) eller fordipasientene har endret kostholdsvaner for å få i seg flere kalorier.

    Det er dessverre svært få materialer i litteraturen som viser hvordan det går med pasientene når det er gått fem åreller mer siden operasjonen. Den metoden som har vist seg å være best på lengre sikt er gastric bypass, som er etrelativt omfattende inngrep og som medfører at distale del av ventrikkelen ikke lenger blir tilgjengelig medgastroskop. Selv denne operasjonen gir et akseptabelt resultat hos bare litt over halvparten av pasientene i de flestelangtidsmaterialer, men opptil 89% vellykket resultat har vært rapportert (2).

    Kristiansands-materialet illustrerer flere forhold vedrørende resultatene av slankeoperasjoner: Det ble oppnådd envektreduksjon som iallfall varte i gjennomsnittlig fire år. Bivirkningene etter operasjonene var så omfattende at seksav 25 pasienter trengte reoperasjon. Pasienter hvor en tidligere slankeoperasjon ble konvertert til gastric wrapping,beholdt eller økte sitt vekttap. Også i andre materialer har det vist seg at konvertering av en slankeoperasjon til enannen er nødvendig for å opprettholde vekttapet; mens reversering av prosedyren gjør at pasientene innen relativt korttid igjen kommer opp i samme vekt som før slankeoperasjonen.

    Det har vist seg at slankeoperasjonene ikke bare gir vektreduksjon, men at de også har effekt påikke-insulinkrevende diabetes (7), hypertoni, hyperlipidemi og respirasjonsproblemer forbundet med sykelig overvekt(8). Som et resultat av dette var det konsensus i USA i 1991 om at det fortsatt var berettiget å utføreslankeoperasjoner, men at behandlingen fordrer nøyaktig utvelgelse av pasienter og langvarig oppfølging (9, 10).

    Vi har ikke noe godt behandlingstilbud til pasienter med sykelig overvekt i Norge, så kanskje er tiden kommet for åarrangere en tilsvarende konsensuskonferanse hos oss.

    Jon Haffner
    Torgeir Løvig

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media