Betablokkerende øyedråper og bivirkninger

Landmark K Om forfatteren
Artikkel

Lokalbehandling med ß-blokkere er den vanligst brukte medikamentelle behandling ved glaukom. I dette nummer av Tidsskriftet diskuterer Harald Nygaard & Gunnar Høvding bivirkninger knyttet til denne behandlingen (1). To ß-blokkere er registrert i Norge på indikasjonen glaukom: den ikke-selektive timolol (blokkerer både ß1- og ß2-reseptorer) og den selektive betaxolol (blokkerer ß1-reseptorer). Både timolol og betaxolol øyedråper foreligger i to konsentrasjoner (2,5 mg/ml og 5 mg/ml), og timolol finnes også som depotpreparat og i kombinasjon med pilokarpin. Selektiviteten av betaxolol er relativ, og reduksjon av øyetrykket kan sannsynligvis forklares som en delvis blokade av ß2-reseptorene i øynene (2). Begge preparatene absorberes via tårekanalene fra neseslimhinnen, og systemisk effekt kan påvises med redusert pulsfrekvens og påvirkning av lungefunksjonen (reduksjon av FEV1). Serumkonsentrasjonen kan imidlertid variere fordi ulik mengde aktivt stoff havner utenfor øynene (12-88%), og fordi enkelte individer metaboliserer timolol dårlig (ca. 8% mangler leverisoenzymet CYP2D6 som metaboliserer timolol (3)). Hos slike individer vil serumkonsentrasjonen øke og den systemiske effekten forsterkes.

Forfatterne refererer en rekke undersøkelser hvor bruk av ß-blokkere ved glaukom har medført til dels alvorlige bivirkninger (kardiovaskulære, fra bronkier/lunge, sentralnervøse og andre). Dødsfall er også blitt satt i sammenheng med behandling. Men i en større pasient-kontroll-studie som omfattet flere tusen eldre individer, fant man ingen sammenheng mellom bruk av lokal ß-blokkerbehandling og kardiovaskulære bivirkninger (4). Ved kasuistiske meddelelser kan det ofte være vanskelig på påvise kausalitet, ikke minst fordi de fleste pasientene har vært svært gamle. Da timolol er det mest brukte preparat, er det også rimelig at dette preparatet har vært hyppigst forekommende i bivirkningsstatistikken. Kontrollerte undersøkelser har vist at betaxolol, i motsetning til timolol, ikke påvirker lungefunksjonen. Er bivirkninger ved bruk av ß-blokkerende øyedråper hyppige? I forhold til forbruket synes dette ikke å være tilfellet, selv om en generell underrapportering, som forfatterne antyder, sikkert er til stede. Fra 1990 til 1995 økte forbruket av lokale ß-blokkere fra 8,7 til 10,9 DDD/1000 innbyggere/døgn (5, 6), dvs. at det daglige forbruket i 1995 var ca. 46000 DDD. I tidsrommet 1986-96 ble det meldt til sammen 17 tilfeller av bivirkninger av ß-blokkerende øyedråper til Bivirkningsnemnda, herav sju med mulig sammenheng. I tre tilfeller hvor forløpet var fatalt, forelå pulmonale komplikasjoner. Ikke uventet var alderen høy hos disse pasientene (medianverdi 79 år). Timolol var blitt brukt i 14 av de 17 tilfellene, men dette er i og for seg ikke merkelig da preparatet utgjorde 92% av salget av ß-blokkerende øyedråper i 1995; i 1990 95% (5, 6). Sentralnervøse og psykiske effekter omtales også av forfatterne, og her synes betaxolol å gi minst bivirkninger. Bivirkninger knyttet til bruk av ß-blokkerende øyedråper representerer ikke noe større problem. Nygaard & Høvding har på en fortjenestfull måte påpekt at hos spesielle pasientgrupper slik som pasienter med bronkospastisk, kronisk obstruktiv lungesykdom, sinusbradykardi, atrioventrikulært blokk, ukontrollert hjertesvikt, må man være oppmerksom på at alvorlige, til dels fatale bivirkninger kan oppstå. Både i Felleskatalogen og i Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell er disse forhold for øvrig klart beskrevet under avsnittene Bivirkninger, kontraindikasjoner og forsiktighetsregler.

Knud Landmark

Anbefalte artikler