Regulering av legetjenester

Fra foreningen
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Regulering av hvilke leger som har adgang til å praktisere med godtgjøring fra det offentlige ellerforsikringskasser, er vanlig i land vi kan sammenlikne oss med. Dette har vært ansett som helt nødvendig for å ha entilstrekkelig kontroll med utgiftsøkningen på offentlige budsjetter.

    Imidlertid har ingen av disse landene slik legemangel som Norge har. Ingen av disse har en dato som kriterium forhvilke leger som er innenfor eller utenfor refusjonssystemet. Leger som drev praksis i Norge før 10.10.1992 fårrefusjon, de andre er ute, dersom de ikke får driftsavtale med en kommune eller et fylke. Myndighetene sparer pengerved å la være å inngå slike driftsavtaler. Men er dette til pasientenes beste?

    Rammer pasientene

    Begrunnelsen for Stortingets 10.10.1992-vedtak var et ønske om bedre rekruttering av leger til offentlighelsetjeneste, bedre geografisk fordeling av legene og på sikt økonomiske besparelser for trygden. Det siste har slåtttil raskere og sterkere enn man kunne vente, på bakgrunn av den innskjerping av vilkårene for å beholde refusjonsrettensom Rikstrygdeverket har foretatt. Store utgifter er veltet over på pasienten som, ved å oppsøke lege uten avtale omdriftstilskudd, både taper refusjonsrett og må betale to ganger for legehjelpen; først gjennom trygdeavgiften ogderetter hos legen.

    Vedtaket gir ikke bedre legedekning

    Som tiltak for å regulere legemarkedet har Stortingets 10.10.1992-vedtak ikke gitt resultater. Det er ikkeregistrert at flere leger har søkt til perifere strøk eller til det offentlige helsevesen som følge av vedtaket.Legeforeningen kan tvert imot dokumentere at veksten i antall utførte årsverk gikk ned i årene etter vedtaket i forholdtil årene før - både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

    I et land med skrikende behov for leger, og særlig spesialister, er det et paradoks å innføre regler som ytterligerebegrenser pasientenes muligheter for å bruke de leger som allerede finnes, enten i perifere eller i sentrale strøk. Eninnskjerping av 10.10.1992-vedtaket er derfor ikke veien å gå.

    Likevel er det dette Regjeringen nå foreslår. I Helsedepartementets høringsnotat om endring i folketrygdloven er detforeslått at leger uten driftsavtale som har hatt mindre enn 150000 kroner i trygderefusjon i et av årene fra 1993 til1995, mister retten til slik refusjon. Pasienter som søker legehjelp hos disse legene vil fra 1. juli neste år måttebetale hele legehonoraret selv, eller miste tilbudet. Det er foreslått i statsbudsjettet å ta de økonomiskekonsekvenser av dette allerede mens lovendringsforslaget er til høring. Regjeringen vil på årsbasis overføre 150millioner innsparte trygdekroner til fylkeskommunene.

    Uklok politikk

    Den legehjelp som ikke lenger blir funnet verdig til trygderefusjon, er i stor grad velfungerende deltidspraksisdrevet av sykehusleger eller pensjonerte sykehusspesialister, ofte i samarbeid med allmennpraktikere. Slike praksiserer en god, effektiv og billig måte å utnytte dagens spesialistarbeidskraft på. Kompetansen blant nylig pensjonertesykehusspesialister kan faktisk ikke utnyttes på annen måte.

    Etter Legeforeningens syn vil ikke Regjeringens forslag virke etter hensikten. Dette forsterkes av vilkårligheten ikriteriene for fortsatt refusjonsrett; kriterier det er vanskelig å se har faglige eller helsepolitiskebegrunnelser.

    Nytenkning

    Landsstyremøtet i Haugesund drøftet Legeforeningens videre arbeid for å få opphevet 10.10.1992-vedtaket. Dette er enmeget vanskelig sak for foreningen. Landsstyret fattet et vedtak (se neste side) som danner et godt grunnlag for videredialog med myndighetene. Målet er at 10.10.1992-vedtaket oppheves og erstattes med ordninger som både gir en bedrelegefordeling og bedre utnyttelse av legenes arbeidskapasitet.

    Når legehjelp skal finansieres gjennom offentlige midler, er det rimelig at myndighetene vil at det skal satses påprioriterte arbeidsoppgaver. Legeforeningen mener at dette best kan oppnås gjennom en kombinasjon av offentlig ogprivat drift, innenfor en offentlig ramme. Vi har lange tradisjoner for dette i allmennmedisin. Resultatene er gode.Det er ikke noe som tilsier at det er annerledes i annenlinjetjenesten. SINTEF-rapporten, som sammenlikner privatpraksis og offentlige psykiatriske poliklinikker, viser at privat praksis er mest kostnadseffektiv. Per tidsenhetbehandles tre ganger så mange pasienter i privat regi og til en tredel av prisen, til tross for at det ikke er noenforskjell i pasientmaterialet. Denne rapporten avliver myten om at privatpraktiserende spesialister "skummer fløten"ved å ta de "lette" pasientene, mens de offentlige poliklinikkene må ta de tunge oppgavene.

    Legeforeningens helsepolitikk bygger på lik tilgjengelighet og solidarisk finansiering. Dette er i tråd med desynspunkter som legges til grunn i politiske miljøer. Det er altså enighet både om kartet og målet, så det burde væremulig å bli enige om veien.

    Bedre løsninger finnes

    Vårt mål er å få opphevet Stortingets 10.10.1992-vedtak. En tilfeldig valgt historisk dato er uegnet til å regulerefremtidens legetjenester. Dette er uverdig for pasientene. Tilgangen til legehjelp skal ikke reguleres avtilfeldigheter. Landsstyrets vedtak er en dialog til myndighetene. Legeforeningen vil være med i et konstruktivt arbeidfor å finne andre løsninger. Det vil alle parter være tjent med.

    Hans Petter Aarseth
    president

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media