Rettspsykiatri i Norge

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Kjell Noreik & Berthold Grünfeld gir i dette nummer av Tidsskriftet en oversikt over rettspsykiatrisk virksomhet iNorge, basert på data fra Den rettsmedisinske kommisjon i årene 1980-93 (1). Det har vært en betydelig økning i antallobservasjoner i denne perioden, fra et årlig gjennomsnitt på 129 til 227.

    Den hyppigst forekommende hovedparagraf i siktelsene var forbrytelser mot straffelovens ¼233, drap, idet hver tredjekvinne og hver fjerde mann var siktet for dette. Noreik & Gravem (2) har tidligere vist at voldskriminaliteten blantsinnssyke har økt kraftig i de senere år, særlig blant schizofrene menn.

    Antall sinnssyke som årlig siktes for drapshandlinger, er fordoblet på 15 år (3). Også disse funn er basert påårsrapportene fra Den rettsmedisinske kommisjon. Kommisjonens rapporter viser således viktige tendenser i tiden,tendenser som uten tvil også har sammenheng med den endrede psykiatriske service i de senere år, med nedbygging av depsykiatriske institusjoner, manglende oppfølging av servicetilbud utenfor institusjonene, vansker med å få plass ipsykiatriske sykehus og den såkalte svingdørspolitikk (4, 5). Dette er intet særnorsk fenomen, men forekommer også iland som har foretatt en tilsvarende nedbygging (5).

    En sterk økning av suicidalitet i psykiatriske sykehus har også funnet sted (6, 7), uten at denne utviklingen larseg avlese i Kommisjonens beretninger.

    Drap, voldtekt, mordbrann og utuktig omgang med mindreårige utgjør 60% av siktelsene hos de rettspsykiatriskeobserverte. Den siste gruppen har også økt sterkt. Antall politianmeldte tilfeller av utuktig omgang med barn under 14år er firedoblet i løpet av årene 1980-91 (8), men bare hver fjerde politianmeldte blir rettspsykiatrisk undersøkt.Blant disse er prosentdelen sinnssyke fortsatt lav (7%), mens 80% blir antatt å ha mangelfullt utviklede eller varigsvekkede sjelsevner.

    Det er en rekke viktige opplysninger, ikke minst om utviklingstendenser, som ligger klare for bearbeiding iårsoversikten fra Den rettsmedisinske kommisjon. I denne omtale er det kun den psykiatriske gruppes resultater somgjennomgås.

    Den rettsmedisinske kommisjon utgjør en viktig kvalitetskontroll for det rettspsykiatriske arbeid i vårt land. Densørger bl.a. for at landet har noenlunde enhetlig praksis for de begreper som anvendes og for den måten erklæringeneutarbeides på. Den representerer også en kontroll av de sakkyndiges arbeid. Kommisjonen er dessuten et rådgivende organfor Justisdepartementet og domstoler. Kommisjonen har imidlertid ikke maktet å initiere omfattende forskning.

    Rettspsykiatrien er et svakt utviklet fagområde i vårt land, i motsetning til i vårt naboland Sverige. Der er fageten egen spesialitet, også med rettspsykiatriske klinikker, med betydelig sterkere undervisnings- ogforskningsprogrammer.

    Norsk psykiatrisk forening har etablert en egen seksjon for rettspsykiatri. Det er å håpe at denne seksjonen isamarbeid med Kommisjonen kan initiere mer forskning og gi faget en høyere status.

    Av særlig stor betydning vil det være at universitetene kan være med og stimulere til forskning innenfor detforsømte området som rettspsykiatrien er i vårt land. Det er å håpe at bevilgninger kan gis til stipendiatstillingerinnen rettspsykiatrien. Prosjekter mangler ikke.

    Det er bare ved judisielle observasjoner at Den rettsmedisinske kommisjon har oppgaver. I sivilrettslige saker harman i vårt land intet overordnet faglig organ over de sakkyndige. I sivilrettslige saker oppnevnes også som regel bareén sakkyndig. I strafferettslige saker har det i årrekker vært anvendt to sakkyndige, og dette er fortsatt regelen.

    Det arbeides imidlertid med at man også ved sivilrettslige saker bør få en sterkere kompetanse blant de sakkyndige.I NOU-rapporten om Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver foreslås det et undervisningsopplegg og et godkjenningssystem forde sakkyndige, men intet overordnet faglig organ (9).

    Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe er av den oppfatning at det vil være ønskelig både med etutdanningsprogram og et faglig godkjenningssystem også for denne type erklæringer. Da ville det være rimelig å tenkeseg et utdanningsprogram felles for sakkyndige i strafferettslige og sivilrettslige saker - med et overordnet fagligorgan, eventuelt ett for strafferettslige og et for sivilrettslige saker. Med en slik utvikling vil de sakkyndigeskvalifikasjoner bedres og kvalitetskontrollen heves for begge kategorier saker.

    Slike utdanningsprogrammer og overordnede kontrollorganer ville også bidra til et sterkere rettspsykiatrisk miljø pålandsbasis, noe som igjen vil kunne fremme forskning på området, og på sikt også fremme rettssikkerheten.

    Nils Retterstøl

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media