Trond Aarre takkes for at han har tatt opp et viktig og aktuelt tema i sin kronikk «Har antipsykotika effekt mot akutt psykose?» Hans konklusjon er gjennomgående et nei. Kronikken har imidlertid noen manglende definisjoner av begreper og referanser til litteratur som gjør at hans konklusjoner kan misforstås.
Vi kan i denne sammenheng anse begrepet «antipsykotika» som rimelig entydig, selv om andre preparater som har positive effekter ved ulike typer psykoser, ikke har «dopamin-blokkade». «Effekt», «akutt», og «psykose» er imidlertid vanskeligere å definere. Det er likevel ganske selvsagt at antipsykotika har «en slags effekt». De er biologisk aktive stoffer slik Aarre også selv påpeker.
Det finnes ingen unisont akseptert definisjon på begrepet «psykose». Det som imidlertid ofte skjer i daglig, klinisk kommunikasjon, er at begrepet og derav «antipsykotisk effekt» oppfattes som en «anti-schizofren effekt». Med det tenker man seg at «antipsykotika» gjør noe positivt for mennesker med kroniske alvorlige sinnslidelser i et langtidsperspektiv.
Hva mener så Aarre med «akutt»? Er det en nyoppstått tilstand som krever akutt intervensjon, eller er det en tilstand som klinikeren i akuttsituasjonen vurderer prognostisk flere år fremover?
Det er få klinikere som betviler den akutte, klinisk gode effekt av antipsykotika på symptomer, funksjon og adferd ved gjennombrudd av flere typer alvorlig psykose (1). Det er god effekt på agitasjon, psykotisk «katastrofeangst», søvnløshet og uro ved akutte forverringer ved kronisk, schizofren grunnlidelse. Dette er også symptomer på «akutt psykose».
Alvorlige affektive lidelser eventuelt kombinert med umiddelbar selvmordsfare er klinisk mye hyppigere tilstander enn det vi liker å tro. Det er et flytende skille mellom «lite håp», «uttalt pessimisme», «depressivt forvrengt selvbilde», og depressiv psykose. Hvilke symptomer behandlere får fram vil være avhengig av samarbeidsklima, om pasienten «åpner seg», tid på døgnet mm. Ved alvorlige affektive tilstander har antipsykotika en åpenbar plass som adjuvans i den farmakologiske behandlingen. Det gir umiddelbar reduksjon av agitasjon, reduserer angst og «tankekjør», og det får den søvnløse til å sove. Dermed reduseres eventuell selvmordsfare raskt. Antipsykotika har også en dokumentert plass i behandlingen av pasienter med akutte organiske psykoser. Det gjelder også post-ictale, epileptiske psykoser til tross for at antipsykotika senker krampeterskelen.
En helt annen vurdering er effekter av antipsykotika på lang sikt eller i et livsløp. Hvilke faktorer er da mest betydningsfulle for pasienten? Mange kan enes om at terapi som endrer det «naturlige forløp» av tilstandene til bedret livskvalitet er det essensielle. Her er dokumentasjonen for antipsykotika svært sparsom eller fraværende. Ghaemis artikkel anbefales som bakgrunn for en videre diskusjon (2).
Litteratur:
1. Garriga M, Pacchiarotti I, Kasper S, Zeller SL, Allen MH, Vazquez G, et al. Assessment and management of agitation in psychiatry: Expert consensus. World J Biol Psychiatry. 2016; 17(2): 86-128. doi: 10.3109/15622975.2015.1132007.
2. Ghaemi SN. Symptomatic versus disease-modifying effects of psychiatric drugs. Acta Psychiatr Scand. 2022;146(3):251-257. oi: 10.1111/acps.13459.
Antipsykotika ved akutte psykoser.
Trond Aarre takkes for at han har tatt opp et viktig og aktuelt tema i sin kronikk «Har antipsykotika effekt mot akutt psykose?» Hans konklusjon er gjennomgående et nei. Kronikken har imidlertid noen manglende definisjoner av begreper og referanser til litteratur som gjør at hans konklusjoner kan misforstås.
Vi kan i denne sammenheng anse begrepet «antipsykotika» som rimelig entydig, selv om andre preparater som har positive effekter ved ulike typer psykoser, ikke har «dopamin-blokkade». «Effekt», «akutt», og «psykose» er imidlertid vanskeligere å definere. Det er likevel ganske selvsagt at antipsykotika har «en slags effekt». De er biologisk aktive stoffer slik Aarre også selv påpeker.
Det finnes ingen unisont akseptert definisjon på begrepet «psykose». Det som imidlertid ofte skjer i daglig, klinisk kommunikasjon, er at begrepet og derav «antipsykotisk effekt» oppfattes som en «anti-schizofren effekt». Med det tenker man seg at «antipsykotika» gjør noe positivt for mennesker med kroniske alvorlige sinnslidelser i et langtidsperspektiv.
Hva mener så Aarre med «akutt»? Er det en nyoppstått tilstand som krever akutt intervensjon, eller er det en tilstand som klinikeren i akuttsituasjonen vurderer prognostisk flere år fremover?
Det er få klinikere som betviler den akutte, klinisk gode effekt av antipsykotika på symptomer, funksjon og adferd ved gjennombrudd av flere typer alvorlig psykose (1). Det er god effekt på agitasjon, psykotisk «katastrofeangst», søvnløshet og uro ved akutte forverringer ved kronisk, schizofren grunnlidelse. Dette er også symptomer på «akutt psykose».
Alvorlige affektive lidelser eventuelt kombinert med umiddelbar selvmordsfare er klinisk mye hyppigere tilstander enn det vi liker å tro. Det er et flytende skille mellom «lite håp», «uttalt pessimisme», «depressivt forvrengt selvbilde», og depressiv psykose. Hvilke symptomer behandlere får fram vil være avhengig av samarbeidsklima, om pasienten «åpner seg», tid på døgnet mm. Ved alvorlige affektive tilstander har antipsykotika en åpenbar plass som adjuvans i den farmakologiske behandlingen. Det gir umiddelbar reduksjon av agitasjon, reduserer angst og «tankekjør», og det får den søvnløse til å sove. Dermed reduseres eventuell selvmordsfare raskt. Antipsykotika har også en dokumentert plass i behandlingen av pasienter med akutte organiske psykoser. Det gjelder også post-ictale, epileptiske psykoser til tross for at antipsykotika senker krampeterskelen.
En helt annen vurdering er effekter av antipsykotika på lang sikt eller i et livsløp. Hvilke faktorer er da mest betydningsfulle for pasienten? Mange kan enes om at terapi som endrer det «naturlige forløp» av tilstandene til bedret livskvalitet er det essensielle. Her er dokumentasjonen for antipsykotika svært sparsom eller fraværende. Ghaemis artikkel anbefales som bakgrunn for en videre diskusjon (2).
Litteratur:
1. Garriga M, Pacchiarotti I, Kasper S, Zeller SL, Allen MH, Vazquez G, et al. Assessment and management of agitation in psychiatry: Expert consensus. World J Biol Psychiatry. 2016; 17(2): 86-128. doi: 10.3109/15622975.2015.1132007.
2. Ghaemi SN. Symptomatic versus disease-modifying effects of psychiatric drugs. Acta Psychiatr Scand. 2022;146(3):251-257. oi: 10.1111/acps.13459.