Sykehus uten innlagt vann
Organiseringen av helsetjenesten er preget av mangeårig russisk innflytelse – med sterk sentral planlegging, et stort antall sykehussenger og en lite utviklet primærhelsetjeneste. Strukturen består av ”feldshers” i distriktene og til en viss grad et system med familieleger i byene. En ”feldsher” har helsefaglig utdanning og utfører bl.a. vaksinering og gir helseopplysning og enklere medisinsk behandling.
Laveste hospitalnivå er soum-hospitalet, som betjener en lokalbefolkning. Neste nivå er aimag-hospitalene, som tilsvarer våre fylkessykehus. Tredje nivå er spesialiserte sykehus i Ulan Bator.
Vi besøkte lokalsykehuset (soum-hospitalet) i landsbyen Erdendalai i Sør-Gobi. Det har 35 senger, betjener 7 300 mennesker, hvorav 52 % er under 16 år. 1 700 bor i landsbyen, de øvrige innenfor en radius på 70 – 120 kilometer. Distriktet har vært gjennom to særdeles harde vintrer, noe som har ført til halvering av husdyrbestanden fra 320 000 til 160 000.
Vann er et problem. Ved internasjonal støtte er det nå en brønn i byen, ca. 100 meter fra sykehuset. Vann hentes fra brønnen, og sykehuset har en kokeplate til å varme det på. Det finnes autoklav og et eget sentralfyringsanlegg hvor betjeningen fyrer med ved eller kull om vinteren. Bygningene er trebrakker fra 1930-årene og utstyret er russisk fra 1960-årene. Det er vanskelig å skaffe reservedeler eller få utstyret reparert. Sykehuset har ni leger og ti ”paramedics”, dvs. sykepleiere og ”feldshers”. Det har ca. 150 fødsler per år. Svangerskapsomsorgen virker godt organisert – de gravide oppsøkes for kontroll og tilbringer den siste måneden før fødselen i en egen bygning ved sykehuset. Suturmateriell finnes ikke for tiden, hvilket er et problem ved fødsler, spesielt ved cervixruptur. I de senere år har mødre- og spedbarnsdødeligheten vært lav.
Spedbarnsdødeligheten i Mongolia som helhet var 63,4 per 1 000 levendefødte i 1990 og 35,4 i 1998. Tilsvarende tall for Norge var henholdsvis 6,9 og 4,0. Dødeligheten for barn under fem år var 67,9 per 1 000 i 1994, i Norge 0,16. Mødredødeligheten per 100 000 levendefødte barn var 158 i 1998, i Norge nær 0.
Vi møtte kirurg, gynekolog og pediater. Sjeflegen, dr. Chimid, som har arbeidet der i 40 år, forteller at sykehusets økonomi er dårlig. Etter 1990 forandret alt seg, og det er nå vanskelig å få gehør hos sentrale myndigheter for distriktets problemer. De er likevel heldige, fordi sykehuset har lokalt rekrutterte leger. Det er ofte vanskelig å få bemannet slike lokalsykehus fordi lønnen er dårligere enn ved større sykehus. Legene vi møtte var entusiastiske og opptatt av sitt arbeid, og syntes å få til mye god helsehjelp under vanskelige betingelser. De hadde et sterkt ønske om kontakt med kolleger og bedre muligheter for etter- og videreutdanning. Sykehuset har en helsestasjon med informativt opplysningsmateriell og godt utstyr på vaksinefronten, dels takket være UNICEF.
Vi var også innom et fylkessykehus (aimag-hospital) i Dalanzadgad, hvor vi hadde en kort prat med en kvinnelig gynekolog og sjeflege. Sykehusets bygninger var i dårlig forfatning, men var under oppussing. Vi besøkte mottakelsesavdelingen og en intensivenhet, som var preget av gammelt utstyr. Det var vanskelig å skaffe reservedeler og kyndig personell som kan reparere utstyret. Dette fordrer ekstra betaling, og likevel risikerer man at reservedelene stjeles. Sykehuset hadde ikke reagenser til å måle blodsukker eller bilirubin. Det var mangel på alle forbruksvarer som bandasjer, medisiner mv.
I Ulan Bator besøkte vi fengselssykehuset. Det var bygningsmessig i bedre forfatning, rent, med brede, tomme korridorer og 6 – 8 personer på hvert rom. De hyppigste helseproblemene var tuberkulose, andre infeksjonssykdommer og skader. Vi ble bl.a. presentert for en fange med store abdominalskader som følge av vold fra voktere. Han var blitt operert flere ganger og hadde nå fremlagt tarm. Det fantes ikke stomimateriell, og han lå på flersengsrom med fremveltende ekskrementer – under en metallbøyle som hindret dynen i å falle ned på stoma. Legene klaget på mangel på røntgenfilm, og det hendte at anestesiapparatet sviktet.
Helseministeren, professor Nymadawa, var opptatt av at Mongolia er i ferd med å få et alvorlig stoffmisbruksproblem. I samtalen vi hadde med ham, kom han inn på muligheten for samarbeid med Norge om fagutvikling og videre- og etterutdanning i allmennmedisin.