Det pågående utbruddet i DR Kongo er ikke av den vanlige Zaïre-varianten, men det mer ukjente Bundibugyo-viruset. Hvordan kan dette ebolaviruset stoppes?
Helsepersonell desinfiserer en ambulanse i Ituri-provinsen i det nordøstlige DR Kongo. Foto: Dieudonne Dirole / NTB
Bundibugyo-virus (Orthoebolavirus bundibugyoense) er i familien Filoviridae (filovirus) (1) . Dets mer kjente brødre Zaïre-ebolavirus og Sudan-ebolavirus har til nå tatt langt flere liv, og kun to tidligere utbrudd av Bundibugyo-virus er rapportert. Det første i Bundibugyo (vest i Uganda) i 2007–08 medførte 149 laboratoriebekreftede tilfeller og 25 % mortalitet. I 2012 kom det neste i Den demokratiske republikken Kongo, med 57 tilfeller og 51 % mortalitet.
5. mai 2026 mottok WHO et varsel om ukjent sykdom med høy dødelighet i Ituri-provinsen, bekreftet som Bundibugyo-sykdom ti dager senere. Allerede 17. mai erklærte WHO utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise (2) . Virus-genomsekvensering anslår at utbruddet kan ha startet allerede i februar, med det første bekreftede tilfellet 25. april (3) . En feilhåndtering av negative laboratoriesvar uten retesting i referanselaboratorium kan ha medvirket til at utbruddet ikke ble oppdaget tidligere.
Det pågående utbruddet blir derimot ingen pandemi, til det er Bundibugyo-viruset for lite smittsomt. Erfaringene fra Vest-Afrika i 2013–16 med 30 000 ebolasyke tilsier at importtilfeller kan skje i Europa, men i svært lite omfang. Om det likevel skulle dukke opp enkelttilfeller, er det norske helsevesenet svært godt forberedt.
Det pågående utbruddet blir derimot ingen pandemi, til det er Bundibugyo-viruset for lite smittsomt
Folkehelseinstituttet i DR Kongo publiserer daglig situasjonsrapporter. Per 9. juni var det meldt 598 bekreftede tilfeller, 138 mistenkte og 115 døde (4) . Halvparten av nær 5 000 nærkontakter blir sporet, og utbruddet omtales som et to-kohorts-utbrudd med ulik epidemisk utvikling i to ulike hendelsesbølger.
I Uganda er det registrert 19 tilfeller og to dødsfall i områder nær Kampala. En ny modell fra amerikanske Centers for Disease Control and Prevention anslår at dersom halvparten diagnostiseres og isoleres, er det stor sannsynlighet for 10–20 000 tilfeller innen august om ikke verden mobiliserer raskt (5) . Estimatet er ment å hjelpe oppskalering av responsen. Det er imidlertid basert på en høyere reproduksjonsrate (R0 2,5) enn det man så under utbruddet med Zaïre-ebolavirus i 2018–19 (6) .
Helsevesenet i DR Kongo har heldigvis omfattende erfaring med å håndtere ebolautbrudd og har kapasitet til overvåkning, diagnostikk, sekvensering og respons. Bundibugyo-viruset kan ikke påvises med den mest brukte PCR-testen, og diagnostikken er stort sett tilgjengelig i sentraliserte laboratorier. Transport og diagnostikk av prøvemateriale tar lang tid, og diagnostikk i felt er prioritert, likeså å forsyne frontlinjearbeiderne med beskyttelsesutstyr. Landet har samtidig store utfordringer som grunnleggende mistillit til myndighetene, væpnede konflikter og en million internt fordrevne. Kombinert med dyptsittende tradisjoner som det å ville berøre avdødes kropp før liket begraves, er det krevende å få smitten under kontroll.
Kombinert med dyptsittende tradisjoner som det å ville berøre avdødes kropp før liket begraves, er det krevende å få smitten under kontroll
Hurtig tilgang til antiviralia er viktig, og god støttebehandling kan redusere dødeligheten (1) . Det pågår derfor en debatt om det skal satses mer på sentraliserte ad hoc-sykehus med topp moderne fasiliteter versus improviserte feltsykehus nær utbruddssentre (7) . Begge deler tar tid å bygge opp.
Fra tidligere ebolautbrudd vet vi at det som hjelper er informasjonskampanjer til befolkningen, rask tilgang til diagnostikk, god datadeling, sporing av nærkontakter, tilgang til smittevernutstyr samt trygge og verdige begravelsesritualer. For Zaïre-ebolavirus er det vist at antistoffbehandling kan redusere dødeligheten med opptil 17 % (8) , og ringvaksinasjon av kontakter kan avverge 15–28 tilfeller per 1 000 gitte doser Ervebo-vaksine (9) .
I tillegg til massiv mobilisering for tilgang til diagnostikk, verneutstyr og bygging av feltsykehus og annen infrastruktur, er rask utvikling av legemidler og vaksiner prioritert. Coalition for Epidemic Preparedness Innovation (CEPI) har gått i front: Tre vaksinekandidater er allerede finansiert, og flere ventes i løpet av uker. Moderna og Oxford sine vaksineplattformer ble benyttet i stort omfang under covid-19-pandemien, men har lite eller ingen data på Bundibugyo-virusspesifikke vaksiner. International AIDS Vaccine Initiative (IAVI) sin vaksinekandidat bruker samme plattform som Ervebo og har data på beskyttelse mot Bundibugyo-virus i aper.
For antistoff ser det bedre ut. Ett av tre antistoff i Inmazeb (REGN-EB3) er vist å kunne nøytralisere Bundibugyo-virus, og en annen (MBP-134) har vist effekt i dyr (10) . Disse skal nå benyttes i behandling under en internasjonal forhåndsgodkjent studieprotokoll, som også skal teste remdesivir (10) .
For antistoff ser det bedre ut. Ett av tre antistoff i Inmazeb er vist å kunne nøytralisere Bundibugyo-virus, og en annen har vist effekt i dyr
En varig løsning med pan-filovirusprodukter for diagnostikk, antistoff og vaksine, i tillegg til fred og velfungerende helsetjenester i områder hvor ebolavirus kan smitte fra dyr til mennesker, lar vente på seg. Imens bør Norge bidra internasjonalt gjennom forskning og fortsatt støtte til nasjoner med utbrudd og til WHO, Leger uten grenser, Røde Kors og andre aktører i frontlinjen.