I psykiatrien er diagnoser basert på symptomer og ikke etiologi. Dermed kan en rekke ulike etiologiske tilstander med lignende symptomer ende opp med samme diagnose, og det er grunn til å tro at dette også gjelder ADHD (1). Brean har med seg dette når han indirekte peker på det biopsykososiale perspektivet (gener, miljø, samfunn) (2), mens Lien og Reitan mener at ADHD er en arvelig nevroutviklingsforstyrrelse. De beskylder Brean for å for ensidig fokusere på overdiagnostisering og viser til mangel på respekt for de mange udiagnostiserte som har slitt unødvendig gjennom livet.
Men hvem er det egentlig som forenkler her? For det går an å ha både overdiagnostisering og underdiagnostisering samtidig. At man stiller spørsmål ved overdiagnostisering som Brean gjør, betyr ikke at man overser at andre har vært underdiagnostisert. Jeg har selv vært med på å sette ADHD-diagnose på pasienter i voksen alder, og kjenner godt til dette. Det er ille for dem det gjelder, men det er ikke et argument imot en ev. overdiagnostisering. På Island fikk 18% av gutter i alderen 10-17 år minst én resept på et sentralt virkende sympatomimetika i 2022 (3, se figur 5), og de færreste vil argumentere imot at dette er en overdiagnostisering.
På poliklinikkene prøver vi å være grundige, innhente komperentopplysninger, vurdere differensialdiagnoser og så drøfte i tverrfaglig team før vi setter diagnosen eller ikke. Det er da grunn til å være skeptisk til behandlere som setter diagnosen etter noen få timer med en pasient. Men selv om vi er aldri så grundig blir det forskjeller (4) og det er begrenset hvor langt vi kommer med DMS-5, for også hvorvidt et diagnosekriteria er oppfylt eller ikke er åpent for tolkning.
Et siste moment jeg vil ta med er at når mange flere får diagnosen nå enn tidligere, vil trolig pasientpopulasjonen endre seg, og kan vi da stole på tidligere data? Vi vet med antidepressiva at det virker best på de mest deprimerte (5), så hva skjer når vi medisinerer en stadig større ADHD-populasjon? Det enkle svaret er å etterspørre mer forskning, men inntil videre er det grunnlag til å være skeptisk til diagnose-ekspansjonen.
Litteratur: 1. Nigg JT, Karalunas SL, Feczko E et al. Toward a Revised Nosology for Attention - Deficit/Hyperactivity Disorder Heterogeneity. Biol Psychiatry Cogn Neurosci Neuroimaging. 2020 Aug;5(8):726-737. doi: 10.1016/j.bpsc.2020.02.005. 2. Brean A. Den siste friske. Tidsskr Nor Legeforen 2026;146. doi: 10.4045/tidsskr.26.0258. 3. Eiríksdóttir VH. Notkun ADHD lyfja hjá fullorðnum og börnum 2013-2022. Talnabrunnur. Fréttabréf Landlæknis Um Heilbrigðisupplýsingar 2023; 17: 1–5. https://assets.ctfassets.net/8k0h54kbe6bj/6ppY2BwlPLbmZeHtDc7YfW/85024272e21a6e69da7ce80addf2b7f3/Talnabrunnur_januar_2023.pdfLest 26.5.2026. 4. Surén P, Thorstensen AG, Tørstad M et al. Diagnostikk av hyperkinetisk forstyrrelse hos barn i Norge. Tidsskr Nor Legeforen 2018; 138(20). doi: 10.4045/tidsskr.18.0418. 5. Fournier JC, DeRubeis RJ, Hollon SD et al. Antidepressant drug effects and depression severity: a patient-level meta-analysis. JAMA 2010; 303(1): 47-53. doi: 10.1001/jama.2009.1943.
Hvem er det som forenkler?
I psykiatrien er diagnoser basert på symptomer og ikke etiologi. Dermed kan en rekke ulike etiologiske tilstander med lignende symptomer ende opp med samme diagnose, og det er grunn til å tro at dette også gjelder ADHD (1). Brean har med seg dette når han indirekte peker på det biopsykososiale perspektivet (gener, miljø, samfunn) (2), mens Lien og Reitan mener at ADHD er en arvelig nevroutviklingsforstyrrelse. De beskylder Brean for å for ensidig fokusere på overdiagnostisering og viser til mangel på respekt for de mange udiagnostiserte som har slitt unødvendig gjennom livet.
Men hvem er det egentlig som forenkler her? For det går an å ha både overdiagnostisering og underdiagnostisering samtidig. At man stiller spørsmål ved overdiagnostisering som Brean gjør, betyr ikke at man overser at andre har vært underdiagnostisert. Jeg har selv vært med på å sette ADHD-diagnose på pasienter i voksen alder, og kjenner godt til dette. Det er ille for dem det gjelder, men det er ikke et argument imot en ev. overdiagnostisering. På Island fikk 18% av gutter i alderen 10-17 år minst én resept på et sentralt virkende sympatomimetika i 2022 (3, se figur 5), og de færreste vil argumentere imot at dette er en overdiagnostisering.
På poliklinikkene prøver vi å være grundige, innhente komperentopplysninger, vurdere differensialdiagnoser og så drøfte i tverrfaglig team før vi setter diagnosen eller ikke. Det er da grunn til å være skeptisk til behandlere som setter diagnosen etter noen få timer med en pasient. Men selv om vi er aldri så grundig blir det forskjeller (4) og det er begrenset hvor langt vi kommer med DMS-5, for også hvorvidt et diagnosekriteria er oppfylt eller ikke er åpent for tolkning.
Et siste moment jeg vil ta med er at når mange flere får diagnosen nå enn tidligere, vil trolig pasientpopulasjonen endre seg, og kan vi da stole på tidligere data? Vi vet med antidepressiva at det virker best på de mest deprimerte (5), så hva skjer når vi medisinerer en stadig større ADHD-populasjon? Det enkle svaret er å etterspørre mer forskning, men inntil videre er det grunnlag til å være skeptisk til diagnose-ekspansjonen.
Litteratur:
1. Nigg JT, Karalunas SL, Feczko E et al. Toward a Revised Nosology for Attention - Deficit/Hyperactivity Disorder Heterogeneity. Biol Psychiatry Cogn Neurosci Neuroimaging. 2020 Aug;5(8):726-737. doi: 10.1016/j.bpsc.2020.02.005.
2. Brean A. Den siste friske. Tidsskr Nor Legeforen 2026;146. doi: 10.4045/tidsskr.26.0258.
3. Eiríksdóttir VH. Notkun ADHD lyfja hjá fullorðnum og börnum 2013-2022. Talnabrunnur. Fréttabréf Landlæknis Um Heilbrigðisupplýsingar 2023; 17: 1–5. https://assets.ctfassets.net/8k0h54kbe6bj/6ppY2BwlPLbmZeHtDc7YfW/85024272e21a6e69da7ce80addf2b7f3/Talnabrunnur_januar_2023.pdf Lest 26.5.2026.
4. Surén P, Thorstensen AG, Tørstad M et al. Diagnostikk av hyperkinetisk forstyrrelse hos barn i Norge. Tidsskr Nor Legeforen 2018; 138(20). doi: 10.4045/tidsskr.18.0418.
5. Fournier JC, DeRubeis RJ, Hollon SD et al. Antidepressant drug effects and depression severity: a patient-level meta-analysis. JAMA 2010; 303(1): 47-53. doi: 10.1001/jama.2009.1943.