Med kontekst som kompass

God situasjonsforståelse er essensielt for alt anestesilege Per Kristian Hyldmo gjør. Det være seg i norske ambulanser, på operasjonsstua i Gaza eller i livet generelt.

– Ved å bidra til gode ambulansetjenester gjør jeg mer for Agders befolkning enn om jeg flyr på enkelthendelser med helikopteret, sier anestesilege Per Kristian Hyldmo.

Vi sitter i et trangt og ukoselig rom i ambulansestasjonen bak Sørlandet sykehus i Kristiansand. Stasjonen har vært midlertidig siden 1996. Men stusselige lokaler stopper ikke ambulanselærlingene som skal ha utsjekk i dag. De kaster seg over anestesilegen, som smiler og forklarer enkelt om brede og smale EKG-komplekser.

– Man må møte folk på en ordentlig måte. Det skaper et klima for læring. Men samtidig må vi kvalitetssikre tjenestene. Jeg mener at vi bør gjennomføre faglige prøver av ambulansepersonalet med jevnlige mellomrom.

Ved å bidra til gode ambulansetjenester gjør jeg mer for Agders befolkning enn om jeg flyr på enkelthendelser med helikopteret

65-åringen vil bruke resten av karrieren på å videreutvikle den første delen av akuttkjeden, både klinisk og akademisk. Poenget er at alle – uansett yrkestittel – «må virke maksimalt», som Per Kristian uttrykker det. Styring, simulering, undervisning og forskning fyller dagene til anestesilegen. Han er førsteamanuensis på internasjonal master i prehospital akuttmedisin ved Universitetet i Stavanger og medisinskfaglig rådgiver ved ambulansetjenesten på Sørlandet sykehus. Per Kristian har alltid prøvd å unngå lederroller. Men stiller ingen andre, så gjør han det likevel. Ved siste lokalvalg stod navnet hans på lista til SV i Agder, men bekymringen var stor da det i en periode så ut som det kunne bli en fast varaplass.

– Det har jeg virkelig ikke tid til, sier han – nylig hjemkommet fra Gaza og med bryllupsplaner til sommeren. Totalt er det seks mer eller mindre voksne menn og kvinner han er far eller stefar til. For slik blir det når Per Kristian kommer inn i andres liv – og de i hans. Han tar ansvar. Det har han også gjort når livet har vært skikkelig vanskelig på hjemmefronten.

Kontekst, kontekst, kontekst

Kontekst, kontekst, kontekst

Intervjuet starter med det som kanskje er vanskeligst, nemlig å sette seg inn i livssituasjoner som er veldig langt fra ens egen.

– Hvordan så det ut i Gaza nå etter våpenhvilen?

– Det kan du si, det er jo ingen medier som rapporterer derfra lenger. Da vi ankom, var mesteparten av Shifa-sykehuset i Gaza by fortsatt i ruiner. Tre uker senere var det flislagte vegger og oksygentilførsel fastmontert på veggene i deler av sykehuset.

Oppbyggingen går tydeligvis raskere ved sykehusene i Gaza enn etter eksplosjonen i regjeringskvartalet i Oslo. Per Kristian imponeres av effektiviteten og viljen til å stable seg på beina.

Men hurtighet er ikke alltid en dyd – heller ikke innen anestesien.

– Jeg prøvde å veilede en fersk anestesilege på operasjonsstua, men det ble ikke lett. Når pasientens blodtrykk og puls stiger, er vi vant til å stoppe opp og tenke. Handler det om økende smerter, gir vi mer smertestillende.

Men akkurat denne gangen ble det vanskelig å komme med innspill fra en erfaren lege fra Norge. Den ferske palestinske legen var stresset. Han ville bli ferdig med operasjonen fortest mulig. Ikke fordi han ville hjem, men for å sikre seg at pasienten var ferdigoperert før det kunne komme nye bomber.

Jeg er alltid bevisst på hvor jeg er og hvem jeg veileder. Men jeg gikk jo selv i baret da jeg ikke skjønte hvorfor palestineren som ga narkose, hadde så dårlig tid

– For meg var fokuset kun her og nå, inne på operasjonsstuen. Men den palestinske legen hadde på ett vis rett. Dagen etter bombet israelerne igjen. Det er fortsatt krigstilstander der. Traumene sitter i kroppene til dem som har levd og jobbet der måned etter måned. Det gjør opplæring vanskeligere. Som ny i faget må man ta det med ro og lære av andre, men det er så mye annet som spiller inn.

Livet med Liv fikk en bråstopp

Livet med Liv fikk en bråstopp

Det kom som lyn fra himmel. Kona – anestesisykepleieren Liv, som hadde tatt pusten fra ham da de traff hverandre på jobb – kom hjem fra nattevakt og sa at hun ikke lenger klarte å regne ut medikamentdoseringer. Per Kristian slang ut et enkelt regnestykke som skulle bevise at Liv «bare» tenkte negativt om seg selv. Men svaret som kom, satte ektemannen ut. Hun hadde nok allerede skjønt at det var noe alvorlig galt. Per Kristian tror hun hadde kompensert mye for å skjule det som var i ferd med å skje.

– Liv var fantastisk. Hun klarte å roe ned pasientene og få dem til å slappe av, uansett hvor redde eller bekymret de var i forkant av det som skulle skje.

Kona gikk til fastlegen og ble sykmeldt for depresjon. Diagnosen stemte etter hvert dårlig overens med det bildet som Per Kristian så stadig mer av. En legetime på nevrologisk poliklinikk viste at hun hadde trukket et dårlig lodd i livet. Hun hadde fått en sjelden nevrologisk sykdom, med blant annet demensutvikling. En sykdom uten effektiv behandling.

Når diagnosen var så alvorlig, var det viktig å være flere til å vurdere

På refleks søkte den vitebegjærlige anestesilegen opp diagnosen i den medisinske litteraturen. «Fem års overlevelse» traff ham midt i magen. Så klappet han igjen PC-en og bestemte seg for å bare være pårørende. På Rikshospitalet fikk Liv en second opinion.

– Når diagnosen var så alvorlig, var det viktig å være flere til å vurdere. Det var både nevrologen, Liv og jeg enige om. Nevrologene konkluderte likt.

Giftet seg med jobben

Giftet seg med jobben

Det var da sorgen overmannet Per Kristian. Han hadde ikke lenger den samme funksjonen å fylle. Arbeidet på sykehuset ble en slags redning. Kollegaene på jobben var en enorm støtte. For å tømme hodet, gikk han på ski. Men livet manglet noe vesentlig: en å dele hverdagen med.

– Etter hvert gikk jeg inn på nettdating, Single Academic eller hva det het for noe.

Det ble bare surr. Til slutt kuttet han ut appen. I stedet inngikk han giftermål med jobben. Da koronaen kom, ble det enda mer jobb. Han ble «prosedyremaster» for epidemihåndteringen på sykehuset.

– Hvor lurt var inngåelse av ekteskap med jobben?

– Ikke lurt i det hele tatt. Jeg skulle heller ha gått mer på ski. Det har alltid hjulpet meg.

Til slutt lukket en kollega døren og sa: «Nå skal vi ikke jobbe. Vi skal prate. Vi må finne ei dame til deg.»

I all hemmelighet hadde hun saumfart hele omgangskretsen for å finne et godt koneemne til Per Kristian, men uten å finne en som passet i første omgang. Via ulike omveier endte det med at sønnen ble overbringer av et telefonnummer til en kvinne som kanskje kunne være den rette.

– Det ble mange keitete SMS-er og en enda mer keitete førstedate. Men heldigvis var hun med på å møte meg én gang til.

I løpet av tre måneder mistet han alle de kiloene som hadde kommet på etter Livs død.

– Nå skal vi gifte oss, smiler han.

Det ringer i telefonen. Det er den vordende bruden.

– Vi må kjøpe rødvin. Flere vil kanskje komme innom hytta i helga. Det blir fint, kvitrer han.

Det er tydeligvis ny kjærlighet, mer skigåing og kanskje litt mindre jobb i Per Kristians liv.