Finn Moen

Vår gode kollega Finn Moen døde av kreftsykdom på Lillehammer sykehus 22. mai i år, 83 år gammel.

Finn ble født i Berlevåg i 1942. Hans far var distriktslege og moren var sykepleier. De flyttet seinere til Eivindvik på Vestlandet, hvor Finn vokste opp. Han studerte medisin i Bergen, etterfulgt av turnustjeneste ved Hammerfest sykehus og distrikttjeneste i Lenvik kommune (nå Senja).

Etter turnustjenesten var han militærlege i Lødingen, før han i 1969 begynte ved medisinsk avdeling i Tromsø, og etter hvert ved medisinsk avdeling på Ringerike. Finn fortalte oss at revmatologi i første omgang ble valgt som sideutdannelse, men han ble i faget i 17 år. Han tjenestegjorde ved Revmatismesykehuset i Oslo, men i 1979 flyttet han med familien til Lillehammer, og han begynte å arbeide på Revmatismesykehuset der.

I 1994 søkte han en nyopprettet kombinert stilling ved medisinsk avdeling på Gjøvik som indremedisiner, med fagansvar for fysikalsk avdeling Solås. Han hadde ansvar for en medisinsk post, gikk vakter i avdelingen, og i poliklinikken behandlet han pasienter med diabetes og endokrine sykdommer. På sykehuset hadde han tilsyn med pasienter med revmatologiske og immunologiske problemstillinger.

Vi minnes hans faglige bredde innen indremedisin, revmatologi og fysikalsk medisin. Han hadde lang klinisk erfaring og arbeidet i alt 48 år som lege. Etter at han gikk av med pensjon, arbeidet han ved endokrinologisk poliklinikk, og var en viktig deltager i avdelingens diabetesteam. Hans evne til å løse vanskelige medisinske problemstillinger hos pasientene gjorde ham til avdelingens Dr. House. Etter at han sluttet, 73 år gammel, har han vært dypt savnet.

Finn vil bli husket for sitt behagelige vesen i omgang med både helsepersonell og pasienter. Han var glad i friluftsliv, og vi hørte ofte om skiturene på Nordseter. Om sommeren tilbrakte han mye tid på Askerøya sammen med barn og barnebarn. Finn og kona Anne Berit var glade i å reise, og de besøkte gjerne steder med kulturelle innslag. Han var kunnskapsrik om det meste og hadde stor interesse for litteratur. Han likte ikke når vi kollegaer googlet noe for å finne svar – da kunne han bli irritert.

Våre tanker går til Anne Berit og barna Kjetil, Thomas og Jon Magnus med familier.