Den kliniske oversikten av Bøen mfl. om funksjonell nevrologisk lidelse (FND) vektlegger med rette diagnostikk basert på positive tegn og tydelig kommunikasjon. Samtidig oppstår en reell risiko for sammenblanding når teksten omtaler tilstander «der man ikke kan påvise sykdom i tradisjonell biomedisinsk forstand» uten å presisere hva som ikke omfattes. I praksis kan ME og Long Covid da utilsiktet tolkes inn i en funksjonell forståelse, til tross for at dette er sykdommer med dokumenterte biomedisinske funn.
Dette er ikke bare teoretisk. Oversikten refererer til brede klassifikasjoner som «functional somatic disorders», og angir ME/CFS som eksempel (1). Forfatterne viser også til Helgeland mfl. (2), som har anbefalt å revitalisere «funksjonelle lidelser» som paraplybegrep.
Det kritiske skillet er mellom pasienter som faktisk har positive FND-tegn og pasienter med uavklart patologi hvor slike tegn ikke foreligger. For sistnevnte må man lete etter fenomenene som kjennetegner den aktuelle sykdommen. For ME betyr det å undersøke for post-exertional malaise (PEM) – en forsinket, aktivitetsutløst symptomforverring og et kjernesymptom ved ME. Når PEM ikke kartlegges, øker risikoen for at pasienter med ME feilaktig havner i samme sekkekategori som funksjonelle lidelser.
Dette ser vi også i enkelte kliniske studier. En omfattende internasjonal analyse har vist at ME/CFS (her omtalt som CFS) i mange studier inngår i kategorien «functional somatic syndromes», sammen med fibromyalgi og irritabel tarm, og at det er stor diagnostisk overlapp mellom disse ulike tilstandene (3). Symptomprofilene er ofte sammenfallende, og ME/CFS behandles i enkelte sammenhenger som en funksjonell sekkediagnose uten tydelig avgrensning. Risikoen for feiltolkning øker når sentrale sykdomstrekk som PEM ikke vektlegges og diagnostiseres.
Også norske studier har bidratt til denne uklarheten. En kjent studie fra 2015 om kognitiv svikt hos ungdom med kronisk utmattelse inkluderte pasienter uten å skille mellom de som hadde PEM og de som ikke hadde det (4). Forskergruppen har senere argumentert mot å dele inn ME-pasienter i undergrupper basert på symptombilde, til tross for at PEM er et diagnostisk kjennetegn ved ME. Uten eksplisitt kartlegging av PEM risikerer slike studier å sammenblande ME med funksjonelle tilstander.
Artikkelen fremhever «persontilpasning» og «tverrfaglighet». Nettopp derfor bør det presiseres at persontilpasning forutsetter å måle det som skiller pasientgrupper fra hverandre – ikke behandle ulike tilstander likt når årsak og responsmønster er forskjellige. For pasienter med ME kan tiltak som bygger på funksjonelle modeller forverre sykdommen fordi de ikke tar høyde for PEM og typiske fysiologiske avvik (blant annet i energiomsetning, autonom regulering og sirkulasjon).
Et enkelt grep kan redusere risikoen for sammenblanding og styrke budskapet i oversikten:
(1) presiser at FND-diagnosen forutsetter positive tegn, og at fravær av slike tegn tilsier videre differensialdiagnostikk, og
(2) anbefal eksplisitt at PEM vurderes når ME/Long Covid er aktuelle differensialdiagnoser.
Da blir «persontilpasning» reell – og pasienter med ME unngår å forsvinne i funksjonelle sekkediagnoser.
Litteratur:
1. Burton C, Fink P, Henningsen P, et al. Functional somatic disorders: discussion paper for a new common classification for research and clinical use. BMC Med. 2020;18:34. doi: 10.1186/s12916-020-1490-x
2. Helgeland H, Getz LO, Herner LB, et al. Betegnelsen funksjonelle lidelser bør revitaliseres. Tidsskr Nor Legeforen. 2025;145. doi: 10.4045/tidsskr.24.0573
3. van der Meulen ML, Bos M, Bakker SJL, Gans ROB, Rosmalen JGM. Validity and diagnostic overlap of functional somatic syndrome diagnoses. J Psychosom Res. 2024;181:111673. doi: 10.1016/j.jpsychores.2024.111673
4. Sulheim D, Fagermoen E, Asprusten TT, Winger A, Andersen AM, Rowe PC, Wyller VB. Cognitive dysfunction in adolescents with chronic fatigue: a cross-sectional study. Arch Dis Child. 2015;100(7):654–659. doi: 10.1136/archdischild-2014-307164
Persontilpasning uten presisjon er feilbehandling
Den kliniske oversikten av Bøen mfl. om funksjonell nevrologisk lidelse (FND) vektlegger med rette diagnostikk basert på positive tegn og tydelig kommunikasjon. Samtidig oppstår en reell risiko for sammenblanding når teksten omtaler tilstander «der man ikke kan påvise sykdom i tradisjonell biomedisinsk forstand» uten å presisere hva som ikke omfattes. I praksis kan ME og Long Covid da utilsiktet tolkes inn i en funksjonell forståelse, til tross for at dette er sykdommer med dokumenterte biomedisinske funn.
Dette er ikke bare teoretisk. Oversikten refererer til brede klassifikasjoner som «functional somatic disorders», og angir ME/CFS som eksempel (1). Forfatterne viser også til Helgeland mfl. (2), som har anbefalt å revitalisere «funksjonelle lidelser» som paraplybegrep.
Det kritiske skillet er mellom pasienter som faktisk har positive FND-tegn og pasienter med uavklart patologi hvor slike tegn ikke foreligger. For sistnevnte må man lete etter fenomenene som kjennetegner den aktuelle sykdommen. For ME betyr det å undersøke for post-exertional malaise (PEM) – en forsinket, aktivitetsutløst symptomforverring og et kjernesymptom ved ME. Når PEM ikke kartlegges, øker risikoen for at pasienter med ME feilaktig havner i samme sekkekategori som funksjonelle lidelser.
Dette ser vi også i enkelte kliniske studier. En omfattende internasjonal analyse har vist at ME/CFS (her omtalt som CFS) i mange studier inngår i kategorien «functional somatic syndromes», sammen med fibromyalgi og irritabel tarm, og at det er stor diagnostisk overlapp mellom disse ulike tilstandene (3). Symptomprofilene er ofte sammenfallende, og ME/CFS behandles i enkelte sammenhenger som en funksjonell sekkediagnose uten tydelig avgrensning. Risikoen for feiltolkning øker når sentrale sykdomstrekk som PEM ikke vektlegges og diagnostiseres.
Også norske studier har bidratt til denne uklarheten. En kjent studie fra 2015 om kognitiv svikt hos ungdom med kronisk utmattelse inkluderte pasienter uten å skille mellom de som hadde PEM og de som ikke hadde det (4). Forskergruppen har senere argumentert mot å dele inn ME-pasienter i undergrupper basert på symptombilde, til tross for at PEM er et diagnostisk kjennetegn ved ME. Uten eksplisitt kartlegging av PEM risikerer slike studier å sammenblande ME med funksjonelle tilstander.
Artikkelen fremhever «persontilpasning» og «tverrfaglighet». Nettopp derfor bør det presiseres at persontilpasning forutsetter å måle det som skiller pasientgrupper fra hverandre – ikke behandle ulike tilstander likt når årsak og responsmønster er forskjellige. For pasienter med ME kan tiltak som bygger på funksjonelle modeller forverre sykdommen fordi de ikke tar høyde for PEM og typiske fysiologiske avvik (blant annet i energiomsetning, autonom regulering og sirkulasjon).
Et enkelt grep kan redusere risikoen for sammenblanding og styrke budskapet i oversikten:
(1) presiser at FND-diagnosen forutsetter positive tegn, og at fravær av slike tegn tilsier videre differensialdiagnostikk, og
(2) anbefal eksplisitt at PEM vurderes når ME/Long Covid er aktuelle differensialdiagnoser.
Da blir «persontilpasning» reell – og pasienter med ME unngår å forsvinne i funksjonelle sekkediagnoser.
Litteratur:
1. Burton C, Fink P, Henningsen P, et al. Functional somatic disorders: discussion paper for a new common classification for research and clinical use. BMC Med. 2020;18:34. doi: 10.1186/s12916-020-1490-x
2. Helgeland H, Getz LO, Herner LB, et al. Betegnelsen funksjonelle lidelser bør revitaliseres. Tidsskr Nor Legeforen. 2025;145. doi: 10.4045/tidsskr.24.0573
3. van der Meulen ML, Bos M, Bakker SJL, Gans ROB, Rosmalen JGM. Validity and diagnostic overlap of functional somatic syndrome diagnoses. J Psychosom Res. 2024;181:111673. doi: 10.1016/j.jpsychores.2024.111673
4. Sulheim D, Fagermoen E, Asprusten TT, Winger A, Andersen AM, Rowe PC, Wyller VB. Cognitive dysfunction in adolescents with chronic fatigue: a cross-sectional study. Arch Dis Child. 2015;100(7):654–659. doi: 10.1136/archdischild-2014-307164