Takk for interessant leder. Fagfellevurdering er i hovedsak en svært positiv opplevelse når man sender inn artikkel selv, og tilbakemeldinger bidrar oftest til en bedre artikkel, selv om man uunngåelig en sjelden gang må håndtere en og annen narcissistisk kranglefant med kjepphester vedkommende ikke klarer å legge fra seg. Problemer kan oppstå når artikkelen får nye fagfellevurderere i runde to, som har innvendinger mot endringer man har gjort på basis av tilbakemeldinger fra fagfellevurderer i første omgang!
Å være fagfellevurderer selv er også i all hovedsak en positiv og lærerik opplevelse, men, som Ørstavik påpeker, svært arbeidskrevende. En review kan ta en arbeidsdag, hvis det skal gjøres skikkelig, og ofte blir man invitert til en ny vurdering når revidert manus kommer tilbake til tidsskriftet. Det er gode grunner til å akseptere oppgaven for runde to (og kanskje tre), av respekt for forfatterne og for redaktøren, da det gir en genuin kontinuitet i vurderingsprosessen fram mot publisering. Tidsskriftene opererer også ofte med svært korte frister, gjerne 14 dager. Hvem kan sette av en dag, sånn uten videre, innenfor en 14 dagers horisont? Derfor blir dette som regel kvelds- og helgearbeid. Tidsskriftene kan også være lite selektive i hvem de inviterer, og på tross av at man i tidsskriftets database har angitt hvilken faglig og vitenskapelig kompetanse man besitter, strømmer invitasjoner inn ukentlig med til tider helt uforståelige titler.
I løpet av de siste 3 mnd har jeg fått tilsammen 43 invitasjoner bare fra ett tidsskrift, det vil si én invitasjon hver 2-3 dag. Man ender opp med å trykke «decline» nesten uten å ha lest tittel, og i alle fall ikke abstract. Jeg opplever også at tidsskriftene i liten grad involverer statistisk ekspertise som kan bedømme til dels kompliserte statistiske analyser av komplekse datasett, selv om man som reviewer påpeker at dette kan være nødvendig. Og til slutt - å være fagfellevurderer gir ingen form for kompensasjon, hverken i form av ære, lønn eller materielle goder (som f.eks tilgang til abonnementsbaserte tidsskrifter for en periode eller rabatterte forlagsvarer). Motivasjonen for å bidra vil derfor være personlig læring, kollegialitet og, muligens, også litt strategi, dersom en planlegger å sende inn egen artikkel til samme tidsskrift innen overskuelig framtid.
Å være fagfelle har både positive og negative sider
Takk for interessant leder. Fagfellevurdering er i hovedsak en svært positiv opplevelse når man sender inn artikkel selv, og tilbakemeldinger bidrar oftest til en bedre artikkel, selv om man uunngåelig en sjelden gang må håndtere en og annen narcissistisk kranglefant med kjepphester vedkommende ikke klarer å legge fra seg. Problemer kan oppstå når artikkelen får nye fagfellevurderere i runde to, som har innvendinger mot endringer man har gjort på basis av tilbakemeldinger fra fagfellevurderer i første omgang!
Å være fagfellevurderer selv er også i all hovedsak en positiv og lærerik opplevelse, men, som Ørstavik påpeker, svært arbeidskrevende. En review kan ta en arbeidsdag, hvis det skal gjøres skikkelig, og ofte blir man invitert til en ny vurdering når revidert manus kommer tilbake til tidsskriftet. Det er gode grunner til å akseptere oppgaven for runde to (og kanskje tre), av respekt for forfatterne og for redaktøren, da det gir en genuin kontinuitet i vurderingsprosessen fram mot publisering. Tidsskriftene opererer også ofte med svært korte frister, gjerne 14 dager. Hvem kan sette av en dag, sånn uten videre, innenfor en 14 dagers horisont? Derfor blir dette som regel kvelds- og helgearbeid. Tidsskriftene kan også være lite selektive i hvem de inviterer, og på tross av at man i tidsskriftets database har angitt hvilken faglig og vitenskapelig kompetanse man besitter, strømmer invitasjoner inn ukentlig med til tider helt uforståelige titler.
I løpet av de siste 3 mnd har jeg fått tilsammen 43 invitasjoner bare fra ett tidsskrift, det vil si én invitasjon hver 2-3 dag. Man ender opp med å trykke «decline» nesten uten å ha lest tittel, og i alle fall ikke abstract. Jeg opplever også at tidsskriftene i liten grad involverer statistisk ekspertise som kan bedømme til dels kompliserte statistiske analyser av komplekse datasett, selv om man som reviewer påpeker at dette kan være nødvendig. Og til slutt - å være fagfellevurderer gir ingen form for kompensasjon, hverken i form av ære, lønn eller materielle goder (som f.eks tilgang til abonnementsbaserte tidsskrifter for en periode eller rabatterte forlagsvarer). Motivasjonen for å bidra vil derfor være personlig læring, kollegialitet og, muligens, også litt strategi, dersom en planlegger å sende inn egen artikkel til samme tidsskrift innen overskuelig framtid.