Min bakgrunn for å stille dette provoserende spørsmål er følgende: Jeg har 39 år fartstid som spesialist i psykiatri, både som overlege på forskjellige sykehusavdelinger, som avtalespesialist i psykiatri, nylig som vikaroverlege ved flere avdelinger i et av landets universitetssykehus, og til sist som sakkyndig i psykiatri hos Norsk Pasientskadeerstatning (NPE).
Jeg mener at det er et tegn på dårlig faglighet når man nesten utelukkende bruker antipsykotika ved behandlingen av manier, når man ofte kommer raskere, rimeligere og mer skånsomt til målet ved bruk av litium. Så og si alle verdens retningslinjer for behandling av manier har litium som førstevalg, enten aleine eller i kombinasjon med antipsykotika. Likevel opplever jeg at det hører til sjeldenhetene at litium brukes ved behandling av manier. Etter min erfaring kan flertallet (men ikke alle) manikere overtales til å bruke litium i akuttfasen. Dette vil også lette overgangen til bruk av litium som stemningsstabiliserende/forebyggende behandling, en behandling som jeg ser ofte blir forsømt ved utskriving av pasientene til fastlege eller poliklinisk oppfølging. Altfor ofte blir pasientene utskrevet mens de står på betydelige doser antipsykotika. Dette medfører ofte vektøkning, økt risiko for diabetes og hjerte og karsykdommer, samt plagsomme ekstrapyramidale bivirkninger.
Et videre kritikkpunkt er dårlige diagnostiske ferdigheter. Alt for ofte stoler man blindt på diagnostiske manualer, men unngår å innhente opplysninger om slektsbelastning og tidligere sykdomsepisoder. Etter min erfaring inneholder kun en av ti psykiatriske journaler en god slektsanamnese. Pasienter med flere tidligere affektive sykdomsepisoder blir ved hjelp av SCID-5 ofte skåret til å ha en til å ha en "uspesifikk psykose", og satt på antipsykotika, i verste fall i depotform. Dette er etter min mening et eksempel på hvordan slett diagnostisering fører til økt forbruk av antipsykotika.
Den økte bruken av anxiolytika kan i noen grad også forklares med slett diagnostikk. Ikke sjelden blir angstfylte depresjoner som debuterer etter 30-40 års alderen feildiagnostisert som angsttilstander, noe som bl.a. medfører forlenget sykefravær og økt selvmordsrisiko.
Jeg er ingen prinsipiell motstander av å bruke antipsykotika, herunder depotpreparater. Gitt på rett indikasjon kan de være en velsignelse, både for pasienten, pårørende og omgivelsene ellers. Etter det jeg kjenner til, er insidensen av schizofreni nokså stabil i vestlige land, noe som burde tilsi at bruken av antipsykotika burde være nokså stabil.
Jeg leser stadig at norsk psykiatri befinner seg i en kapasitetskrise, noe som sikkert er riktig. Etter min mening er den økte bruken av antipsykotika og anxiolytika tegn på at den også befinner seg i en kvalitetskrise, noe som er like alvorlig.
Jeg mener at tiden er inne for å diskutere spesialisteksamen og resertifisering for å unngå videre faglig forfall.
Er den økte bruken av antipsykotika et tegn på faglig forfall?
Min bakgrunn for å stille dette provoserende spørsmål er følgende: Jeg har 39 år fartstid som spesialist i psykiatri, både som overlege på forskjellige sykehusavdelinger, som avtalespesialist i psykiatri, nylig som vikaroverlege ved flere avdelinger i et av landets universitetssykehus, og til sist som sakkyndig i psykiatri hos Norsk Pasientskadeerstatning (NPE).
Jeg mener at det er et tegn på dårlig faglighet når man nesten utelukkende bruker antipsykotika ved behandlingen av manier, når man ofte kommer raskere, rimeligere og mer skånsomt til målet ved bruk av litium. Så og si alle verdens retningslinjer for behandling av manier har litium som førstevalg, enten aleine eller i kombinasjon med antipsykotika. Likevel opplever jeg at det hører til sjeldenhetene at litium brukes ved behandling av manier. Etter min erfaring kan flertallet (men ikke alle) manikere overtales til å bruke litium i akuttfasen. Dette vil også lette overgangen til bruk av litium som stemningsstabiliserende/forebyggende behandling, en behandling som jeg ser ofte blir forsømt ved utskriving av pasientene til fastlege eller poliklinisk oppfølging. Altfor ofte blir pasientene utskrevet mens de står på betydelige doser antipsykotika. Dette medfører ofte vektøkning, økt risiko for diabetes og hjerte og karsykdommer, samt plagsomme ekstrapyramidale bivirkninger.
Et videre kritikkpunkt er dårlige diagnostiske ferdigheter. Alt for ofte stoler man blindt på diagnostiske manualer, men unngår å innhente opplysninger om slektsbelastning og tidligere sykdomsepisoder. Etter min erfaring inneholder kun en av ti psykiatriske journaler en god slektsanamnese. Pasienter med flere tidligere affektive sykdomsepisoder blir ved hjelp av SCID-5 ofte skåret til å ha en til å ha en "uspesifikk psykose", og satt på antipsykotika, i verste fall i depotform. Dette er etter min mening et eksempel på hvordan slett diagnostisering fører til økt forbruk av antipsykotika.
Den økte bruken av anxiolytika kan i noen grad også forklares med slett diagnostikk. Ikke sjelden blir angstfylte depresjoner som debuterer etter 30-40 års alderen feildiagnostisert som angsttilstander, noe som bl.a. medfører forlenget sykefravær og økt selvmordsrisiko.
Jeg er ingen prinsipiell motstander av å bruke antipsykotika, herunder depotpreparater. Gitt på rett indikasjon kan de være en velsignelse, både for pasienten, pårørende og omgivelsene ellers. Etter det jeg kjenner til, er insidensen av schizofreni nokså stabil i vestlige land, noe som burde tilsi at bruken av antipsykotika burde være nokså stabil.
Jeg leser stadig at norsk psykiatri befinner seg i en kapasitetskrise, noe som sikkert er riktig. Etter min mening er den økte bruken av antipsykotika og anxiolytika tegn på at den også befinner seg i en kvalitetskrise, noe som er like alvorlig.
Jeg mener at tiden er inne for å diskutere spesialisteksamen og resertifisering for å unngå videre faglig forfall.