Det var med vemod og sorg vi kolleger gjennom mange år mottok budskapet om at tidligere overlege Svend Kristian Kibsgaard ved Rana sykehus har gått bort. Han døde 27. mars, 87 år gammel. Etter endt spesialistutdannelse i generell kirurgi og ortopedi ved det daværende Regionsykehuset i Trondheim kom Kibsgaard tilbake til hjemlige trakter i overlegestilling på sykehuset vårt våren 1983. Snart ble han administrerende overlege for kirurgisk avdeling, som han styrte med myndig og ubyråkratisk hånd, slik det var mulig på den tiden. Vi husker hans evne til å skjære igjennom dersom det kom urimelige forslag fra fylkespolitikerne, som sykehusene hørte inn under den gangen. Kibsgaard kunne da bruke hele sitt register av faglighet, naturlig autoritet og nordnorsk snert for å få det som han ville. Og ofte fikk han det, til beste for pasientene og sykehuset. Kirurgisk avdeling ble styrt med stø hånd, men aldri slik at han red kjepphester dersom det viste seg at ting ikke fungerte eller lot seg gjennomføre. Som klok leder tok han da rev i seilene, lot ting få løse seg under hånden så avdelingen kunne få seile videre i en god ånd.
Og god ånd er nok det vi aller mest tenker på og er takknemlige for fra Svend Kristian Kibsgaards tid som leder på Rana sykehus. Han hadde en uslitelig evne til å ta ting med en humoristisk og ofte grovt tilhugget replikk, som var treffende og inkluderende på én og samme tid.
Vi husker også Kibsgaard som en utrolig raus kollega. Det var aldri nei i hans munn om det var et faglig kurs vi ønsket å komme oss på. Og han gav oss full utgiftsdekning fra avdelingen. Om dette medførte vakansvakter som ingen andre kunne ta, ja, så stilte han opp og tok vakansen(e) selv. Som faglig leder var han også våken for nye ting i faget og innførte noe av dette selv, og ellers lot han oss få rom og muligheter til å ta dette inn i avdelingen.
Det var i det hele tatt et varemerke ved Kibsgaard og hans virksomhet både som leder og som fagperson at han aldri sparte seg selv. Vi visste at han trosset smerter fra egen sykdom og plager, men han møtte alltid på jobb og ofte til «ukristelige tider». Aldri sa han nei om vi stod fast med en pasient og ba om hjelp, om det så var midt på natten. Han hadde en særegen evne til å skjære igjennom og ta riktige avgjørelser også når det gjaldt vanskelige akuttpasienter innenfor hele det kirurgiske feltet. I 2004 ble Svend Kristian Kibsgaard tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats.
Våre tanker går til Svend Kristian Kibsgaards hustru Bodil, som har stått som en bauta ved hans side gjennom arbeid og senere sykdom, og til alle de nærmeste i familien. I takknemlighet lyser vi fred over Svend Kristian Kibsgaards minne.