Undersøkelsen til Magelssen og medarbeidere viser en tydelig utvikling, der flere leger enn før er positive til dødshjelp. Det er ikke overraskende, i et samfunn der normer endres, skranker bygges ned, og vi blir generelt mer liberalt innstilt. Men hovedfunnet er likevel den store gruppen (40-50 %) leger i en mellomposisjon; de som ser argumenter både for og mot legalisering av dødshjelp. Det er et sunnhetstegn at mange leger inntar en slik nyansert posisjon. Men, dersom dødshjelp skal bli en realitet i Norge, vil også disse legene måtte komme ned fra gjerdet og ta et mer polarisert standpunkt: Ja eller nei til dødshjelp. Da vil det bety mye nøyaktig hva slags dødshjelp vi legaliserer.
Det er nettopp dette dødshjelpsdebatten bør handle mest om: Hvis vi skulle innført det, hvordan skulle det bli avgrenset, regulert og kontrollert, på en måte som er entydig, rettferdig og forsvarlig? Jeg har skrevet om dette i antologien «Dødshjelp i Norden?» (1). Kapitlet kan tjene som et veikart for ting som må avklares – for både de som er for og de som er mot dødshjelp.
Legalisering av dødshjelp vil kunne få en stor innvirkning på norske legers arbeidssituasjon. Vi vil oppleve at pasienter vi har omsorg for ber oss om dødshjelp eller får dette utført av andre leger. Allerede vanskelige samtaler om behandlingsavklaring vil kunne omfatte spørsmål om dødshjelp som et reelt alternativ. Når vi gir lindrende behandling ved livets slutt, vil vi måtte forholde oss til at noen ganger gis faktisk slik behandling med intensjon om å forkorte livet, og det vil være normalt. Rollen som lege for alvorlig syke mennesker blir endret.
Det virker illusorisk at en «reservasjonsrett» skal overleve møtet med virkeligheten; at offentlig ansatte leger skal kunne nekte å utføre det som da vil være en lovlig helsetjeneste, bare begrunnet i ens egne samvittighetskvaler. Som et minimum må vi, som i Canada, forvente at vi får en plikt til det som kalles «effective referral» (2); viderehenvisning til en dødshjelpsvillig kollega. For meg ville det oppleves vanskelig – men også det å avvise en bønn fra min pasient, uten annet enn min egen samvittighet å vise til.
Det er ikke riktig at Legeforeningen legger lokk på dødshjelpsdebatten blant leger (3). Det er medlemmene selv som legger lokk, ved å avstå fra å engasjere seg i en sak som kan få store konsekvenser for både oss og pasientene våre. Hittil har «dødshjelpsdebatten» begrenset seg til noen få leger på ja- og nei-siden. Dersom Legeforeningen skal ha en reell diskurs om dødshjelp, bør flere leger setter seg inn i saken, tar ordet og bidrar til samtalen. Tallmessig ser det fortsatt ut til at det er de som er skeptiske til legalisering av dødshjelp, som sitter stille i båten – og som nå bør kjenne sin besøkelsestid.
Dødshjelp - vi bør snakke om hvordan
Undersøkelsen til Magelssen og medarbeidere viser en tydelig utvikling, der flere leger enn før er positive til dødshjelp. Det er ikke overraskende, i et samfunn der normer endres, skranker bygges ned, og vi blir generelt mer liberalt innstilt. Men hovedfunnet er likevel den store gruppen (40-50 %) leger i en mellomposisjon; de som ser argumenter både for og mot legalisering av dødshjelp. Det er et sunnhetstegn at mange leger inntar en slik nyansert posisjon. Men, dersom dødshjelp skal bli en realitet i Norge, vil også disse legene måtte komme ned fra gjerdet og ta et mer polarisert standpunkt: Ja eller nei til dødshjelp. Da vil det bety mye nøyaktig hva slags dødshjelp vi legaliserer.
Det er nettopp dette dødshjelpsdebatten bør handle mest om: Hvis vi skulle innført det, hvordan skulle det bli avgrenset, regulert og kontrollert, på en måte som er entydig, rettferdig og forsvarlig? Jeg har skrevet om dette i antologien «Dødshjelp i Norden?» (1). Kapitlet kan tjene som et veikart for ting som må avklares – for både de som er for og de som er mot dødshjelp.
Legalisering av dødshjelp vil kunne få en stor innvirkning på norske legers arbeidssituasjon. Vi vil oppleve at pasienter vi har omsorg for ber oss om dødshjelp eller får dette utført av andre leger. Allerede vanskelige samtaler om behandlingsavklaring vil kunne omfatte spørsmål om dødshjelp som et reelt alternativ. Når vi gir lindrende behandling ved livets slutt, vil vi måtte forholde oss til at noen ganger gis faktisk slik behandling med intensjon om å forkorte livet, og det vil være normalt. Rollen som lege for alvorlig syke mennesker blir endret.
Det virker illusorisk at en «reservasjonsrett» skal overleve møtet med virkeligheten; at offentlig ansatte leger skal kunne nekte å utføre det som da vil være en lovlig helsetjeneste, bare begrunnet i ens egne samvittighetskvaler. Som et minimum må vi, som i Canada, forvente at vi får en plikt til det som kalles «effective referral» (2); viderehenvisning til en dødshjelpsvillig kollega. For meg ville det oppleves vanskelig – men også det å avvise en bønn fra min pasient, uten annet enn min egen samvittighet å vise til.
Det er ikke riktig at Legeforeningen legger lokk på dødshjelpsdebatten blant leger (3). Det er medlemmene selv som legger lokk, ved å avstå fra å engasjere seg i en sak som kan få store konsekvenser for både oss og pasientene våre. Hittil har «dødshjelpsdebatten» begrenset seg til noen få leger på ja- og nei-siden. Dersom Legeforeningen skal ha en reell diskurs om dødshjelp, bør flere leger setter seg inn i saken, tar ordet og bidrar til samtalen. Tallmessig ser det fortsatt ut til at det er de som er skeptiske til legalisering av dødshjelp, som sitter stille i båten – og som nå bør kjenne sin besøkelsestid.
Litteratur:
1. Horn MA. Er det mulig å lage en entydig, rettferdig og forsvarlig dødshjelpslov? I: Horn MA, Kleiven DJH, Magelssen M, red. Dødshjelp Norden? Etikk, klinikk og politikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2020: 291–309.
2. Government of Canada. Model Practice Standard for Medical Assistance in Dying (MAID), punkt 6.3.1. https://www.canada.ca/en/health-canada/services/publications/health-system-services/model-practice-standard-medical-assistance-dying.html#a6 Lest 14.5.2025.
3. Andersen R. Legeforeningen hindrer åpen debatt om assistert dødshjelp. https://tidsskriftet.no/2025/04/kommentar/legeforeningen-hindrer-apen-debatt-om-assistert-dodshjelp#comment-3464 Lest 14.5.2025.