Margrete (Vesla) Rootwelt, født Michelsen 24.4.1932, vokste opp på Bekkelaget i Oslo og tok artium på Nordstrand høyere skole. Hun begynte å studere medisin i Oslo høsten 1953, oppfordret av faren, som var lege. Eneste krav til studieopptak var et artiumsvitnesbyrd med tilstrekkelig mange poeng samt dåpsattest. Fikk man ikke nok poeng, kunne man, som Vesla gjorde, bruke neste år til å ta alle artiumsfagene om igjen. Vesla var målbevisst. Myndighetene hadde bestemt at bare 100 studenter kunne tas opp i året, man antok at landet ikke trengte flere nye leger. 16 kvinner og 84 menn begynte studiet i Oslo. I den kliniske delen fortsatte 60 i Oslo og 40 i Bergen.
Hun var en flittig student og en alltid vennlig og hyggelig studiekamerat. Hun var vakker og kunne nok få hvem hun ville som fremtidig ektemann blant alle dem hun så rundt seg i studentkantinen på Rikshospitalet. Den heldige ble Kjell Rootwelt som studerte på kullet over oss. De giftet seg i 1958. På fest mot slutten av studiet ble kvinner på kullet den gang oppfordret til å stå opp på bordet og underholde med dans. Vesla kom seg opp og prøvde noen forsiktige trinn, men kom seg raskt ned igjen, av natur speiderpike som hun var.
Etter turnustjeneste på Akershus sentralsykehus valgte hun allmennmedisin som sitt fag. Hun arbeidet i solopraksis med kontor i Storgaten i Oslo i vel 35 år. I den tiden hadde hun to kontorsøstre, den ene i 20 år, den andre i 15 år. Hun hadde stor omtanke, var oppriktig glad i sine pasienter og forble trofast i sin praksis hele sitt yrkesliv. Hun var grundig, oppdatert og kunne kjempe for sine pasienter hvis nødvendig og ble høyt verdsatt både som lege og medmenneske. I tillegg var hun konsulent for Samferdselsetaten i Oslo kommune i 40 år.
Hun deltok i en praktikusgruppe på seks kolleger som møttes hjemme hos hverandre i alle år. Privat var hun alltid en glede å se: enkelt, men elegant kledd, ikke jeans, alltid med skjørt, ikke lave sko, enten høye hæler eller ved spesielle anledninger: barbent.
Vesla sa selv at hun trengte ingen andre hobbyer enn sin legepraksis og sine pasienter, som hun omtalte som venner. Hennes andre store interesse var etter hvert de ti barnebarna. Man kunne treffe henne i byen med en tallrik flokk av barnebarn etter seg. Hun var alltid travel, men hadde tid for dem alle, barnebarn, barn og svigerbarn.
Hun døde kort etter et lårhalsbrudd, 92 år gammel.