Jeg synes Vaaler har mange gode kliniske poenger. Disse bør derimot ikke bare være myntet på helsepersonell som jobber i psykisk helsevern. Det advares om at forekomst av selvmord er økende i «mange land», men Norge nevnes ikke spesifikt. Det er verdt å minne om at selvmordsraten har vært mer eller mindre uendret de siste 30 årene (1). Det er mannlig kjønn som er risikofaktor for selvmord, Vaaler hinter til at kjønn er av betydning, men sier ikke eksplisitt på hvilken måte. Menn er overrepresentert i selvmordsstatistikken og underrepresentert blant de som søker hjelp (2).
«Hvorfor går ikke selvmordsraten ned i Norge?» spurte Øyvind Ekeberg og Erlend Hem i sin kronikk i tidsskriftet i 2019 (3). En av forklaringene kan ligge i at vi belager oss på at psykisk helsevern skal være i stand til å håndtere et stort og komplekst samfunnsproblem. Det er viktig at de som mottar behandling for suicidalitet i psykiatrien får god hjelp og omsorg. Spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten bør derimot også ansvarliggjøres (2). Alvorlig somatisk sykdom er en risikofaktor for selvmord, som Vaaler påpeker. Anerkjenner helsepersonell i andre deler av tjenestene dette i tilstrekkelig grad slik at pasientene kan bli møtt med en holistisk tilnærming? Dette er ikke minst viktig når somatisk sykdom blir kronisk og gir funksjonstap som rokker ved pasientenes forutsetninger for å kunne leve livet sitt. I min praksis som sykehjemslege ser jeg alt for mange eksempler på at psykiatrisk sykdom blir oversett eller regelrett neglisjert. Jeg har sett pasienter hvis depresjon har blitt feilaktig oppfattet som demens og pasientene har lidd mye som følge av det.
Jeg synes Vaaler går for langt i sin karakterisering av mennesker med suicidalitet. Han refererer til en artikkel som omhandler psykotisk depresjon. Da må man i så fall presisere at det er snakk om tilfeller der disse tilstandene opptrer sammen. Uttalt pessimisme og et depressivt forvrengt selvbilde påvirker utvilsomt dømmekraften negativt. Men det er støtende å antyde at pasienter med suicidalitet ikke er rasjonelle eller ikke har autonomi. Når jeg leser referansen forstår jeg at det ikke er slik det var ment. Men for de som kun leser denne teksten kan dette fort bli det etterlatte inntrykket.
Litteratur:
1. Stene-Larsen K, Øien-Ødegaard C, Straiton ML, et al. Selvmord i Norge. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/ Lest 16.01.2025.
2 . Walby FA, Myhre M, Kildahl AT. Contact With Mental Health Services Prior to Suicide: A Systematic Review and Meta-Analysis. Psychiatr Serv. 2018;69(7):751-9.
3. Ekeberg Ø, Hem E. Hvorfor går ikke selvmordsraten ned i Norge? Tidsskr Nor Legeforen 2019;139. doi: 10.4045/tidsskr.18.0943.
Suicidalitet må oppdages og behandles også utenfor psykiatrien
Jeg synes Vaaler har mange gode kliniske poenger. Disse bør derimot ikke bare være myntet på helsepersonell som jobber i psykisk helsevern. Det advares om at forekomst av selvmord er økende i «mange land», men Norge nevnes ikke spesifikt. Det er verdt å minne om at selvmordsraten har vært mer eller mindre uendret de siste 30 årene (1). Det er mannlig kjønn som er risikofaktor for selvmord, Vaaler hinter til at kjønn er av betydning, men sier ikke eksplisitt på hvilken måte. Menn er overrepresentert i selvmordsstatistikken og underrepresentert blant de som søker hjelp (2).
«Hvorfor går ikke selvmordsraten ned i Norge?» spurte Øyvind Ekeberg og Erlend Hem i sin kronikk i tidsskriftet i 2019 (3). En av forklaringene kan ligge i at vi belager oss på at psykisk helsevern skal være i stand til å håndtere et stort og komplekst samfunnsproblem. Det er viktig at de som mottar behandling for suicidalitet i psykiatrien får god hjelp og omsorg. Spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten bør derimot også ansvarliggjøres (2). Alvorlig somatisk sykdom er en risikofaktor for selvmord, som Vaaler påpeker. Anerkjenner helsepersonell i andre deler av tjenestene dette i tilstrekkelig grad slik at pasientene kan bli møtt med en holistisk tilnærming? Dette er ikke minst viktig når somatisk sykdom blir kronisk og gir funksjonstap som rokker ved pasientenes forutsetninger for å kunne leve livet sitt. I min praksis som sykehjemslege ser jeg alt for mange eksempler på at psykiatrisk sykdom blir oversett eller regelrett neglisjert. Jeg har sett pasienter hvis depresjon har blitt feilaktig oppfattet som demens og pasientene har lidd mye som følge av det.
Jeg synes Vaaler går for langt i sin karakterisering av mennesker med suicidalitet. Han refererer til en artikkel som omhandler psykotisk depresjon. Da må man i så fall presisere at det er snakk om tilfeller der disse tilstandene opptrer sammen. Uttalt pessimisme og et depressivt forvrengt selvbilde påvirker utvilsomt dømmekraften negativt. Men det er støtende å antyde at pasienter med suicidalitet ikke er rasjonelle eller ikke har autonomi. Når jeg leser referansen forstår jeg at det ikke er slik det var ment. Men for de som kun leser denne teksten kan dette fort bli det etterlatte inntrykket.
Litteratur:
1. Stene-Larsen K, Øien-Ødegaard C, Straiton ML, et al. Selvmord i Norge. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/ Lest 16.01.2025.
2 . Walby FA, Myhre M, Kildahl AT. Contact With Mental Health Services Prior to Suicide: A Systematic Review and Meta-Analysis. Psychiatr Serv. 2018;69(7):751-9.
3. Ekeberg Ø, Hem E. Hvorfor går ikke selvmordsraten ned i Norge? Tidsskr Nor Legeforen 2019;139. doi: 10.4045/tidsskr.18.0943.