Et godt innlegg fra Tone Enden i Tidsskriftet (1). Det refereres til «Helsetalen 2025» – en «festtale» der helseministeren presenterte regjeringens ambisjoner for norsk helsetjeneste i årene som kommer. Utfordringene med to forvaltningsnivåer i vår helsetjeneste ble tydeliggjort. En god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten til beste for pasientene er målet – og ofte innholdet – i disse «festtalene». Et politisk ønske, men når det mangler politisk vilje og gjennomføringskraft for å oppnå dette – da er det pasientene som faller mellom to stoler og sitter igjen med «svarteper». Med to forvaltningsnivåer har vi to «pengesekker». Dersom helsepolitisk strategi og organisering styres mer av økonomi enn av medisinsk faglige vurderinger, så er det åpenbart hvem som taper på dette; pasientene.
Jeg har jobbet som fastlege i nærmere 40 år og har siden 2005 jobbet aktivt med praktisk samhandling i helsetjenesten – ikke kun på papiret. I perioden 2005-2012 var jeg leder for Praksiskonsulentordningen (PKO) i Vestre Viken HF. På det meste jobbet til sammen 24 fastleger i deltidsstillinger med praktisk samhandling i ordningen, fordelt på fire sykehus. «PKO» ble et praktisk samhandlingsverktøy, forankret i en rammeavtale mellom de fire regionale helseforetak og Legeforeningen. I nylig revidert rammeavtale, ble stillingsbetegnelsen «praksiskonsulent» endret til «samhandlingslege» (2). I perioden 2012-2024 var jeg ansatt i 50 % stilling som spesialrådgiver i Helse Sør-Øst RHF med fokus på nettopp samhandling. At kompetanse på primærhelsetjeneste ble etterspurt på regionalt nivå i spesialisthelsetjenesten, ble oppfattet som et ønske om at «alt skulle fungere med alt». I løpet av 12 år erfarte jeg hvor vanskelig det var å omsette gode intensjoner om «sømløse pasientforløp» i praksis.
Kommunikasjon mellom forvaltningsnivåene, og for den sakens skyld, også innad på det enkelte forvaltningsnivå var – og er – en stor utfordring. Oppgavedeling og oppgaveoverføringer mellom nivåene er dessverre ofte basert på ulike virkelighetsoppfatninger om kapasitet og kompetanse. Og i hvor stor grad spiller økonomiske forhold inn?
Det er et stort ønske om utvikling av god samhandling og effektive, helhetlige pasientforløp både i det politiske og det medisinskfaglige miljø. Med det som bakteppe, er det trist å konstatere at mange sykehus viser liten vilje til å utvikle ordningen med «samhandlingsleger». Å styrke samhandling i praksis vil være et viktig skritt for å oppnå politikernes ønske om en helhetlig helsetjeneste. Vi har ingen tid å miste. Så la oss da i alle fall styrke ordninger som fremmer dette, og allerede fungerer i praksis – til beste for pasientene.
Samhandling i praksis
Et godt innlegg fra Tone Enden i Tidsskriftet (1). Det refereres til «Helsetalen 2025» – en «festtale» der helseministeren presenterte regjeringens ambisjoner for norsk helsetjeneste i årene som kommer. Utfordringene med to forvaltningsnivåer i vår helsetjeneste ble tydeliggjort. En god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten til beste for pasientene er målet – og ofte innholdet – i disse «festtalene». Et politisk ønske, men når det mangler politisk vilje og gjennomføringskraft for å oppnå dette – da er det pasientene som faller mellom to stoler og sitter igjen med «svarteper». Med to forvaltningsnivåer har vi to «pengesekker». Dersom helsepolitisk strategi og organisering styres mer av økonomi enn av medisinsk faglige vurderinger, så er det åpenbart hvem som taper på dette; pasientene.
Jeg har jobbet som fastlege i nærmere 40 år og har siden 2005 jobbet aktivt med praktisk samhandling i helsetjenesten – ikke kun på papiret. I perioden 2005-2012 var jeg leder for Praksiskonsulentordningen (PKO) i Vestre Viken HF. På det meste jobbet til sammen 24 fastleger i deltidsstillinger med praktisk samhandling i ordningen, fordelt på fire sykehus. «PKO» ble et praktisk samhandlingsverktøy, forankret i en rammeavtale mellom de fire regionale helseforetak og Legeforeningen. I nylig revidert rammeavtale, ble stillingsbetegnelsen «praksiskonsulent» endret til «samhandlingslege» (2). I perioden 2012-2024 var jeg ansatt i 50 % stilling som spesialrådgiver i Helse Sør-Øst RHF med fokus på nettopp samhandling. At kompetanse på primærhelsetjeneste ble etterspurt på regionalt nivå i spesialisthelsetjenesten, ble oppfattet som et ønske om at «alt skulle fungere med alt». I løpet av 12 år erfarte jeg hvor vanskelig det var å omsette gode intensjoner om «sømløse pasientforløp» i praksis.
Kommunikasjon mellom forvaltningsnivåene, og for den sakens skyld, også innad på det enkelte forvaltningsnivå var – og er – en stor utfordring. Oppgavedeling og oppgaveoverføringer mellom nivåene er dessverre ofte basert på ulike virkelighetsoppfatninger om kapasitet og kompetanse. Og i hvor stor grad spiller økonomiske forhold inn?
Det er et stort ønske om utvikling av god samhandling og effektive, helhetlige pasientforløp både i det politiske og det medisinskfaglige miljø. Med det som bakteppe, er det trist å konstatere at mange sykehus viser liten vilje til å utvikle ordningen med «samhandlingsleger». Å styrke samhandling i praksis vil være et viktig skritt for å oppnå politikernes ønske om en helhetlig helsetjeneste. Vi har ingen tid å miste. Så la oss da i alle fall styrke ordninger som fremmer dette, og allerede fungerer i praksis – til beste for pasientene.
Litteratur
1. Enden T. Helsetale for de kommunale og regionale. Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0048
2. Den norske legeforening. Rammeavtale mellom de regionale helseforetakene og den norske legeforening om samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og fastleger. https://www.legeforeningen.no/contentassets/4bda23ba30f843469af88da11ffa442f/rammeavtale_samhandlingslege_signert.pdf Lest 29.1.2025.