Kjartan Olafssons artikkel er et godt bidrag til debatten om fastlegens rolle i sykmeldingsarbeidet. Det er imidlertid flere områder som kunne blitt utdypet ytterligere, spesielt de utfordringene som oppstår når pasientene i dag har økt kjennskap til medisinske retningslinjer, regler og krav i helsevesenet.
I dag har pasienter mer informasjon tilgjengelig, særlig gjennom internett og sosiale medier. Dette fører ofte til tydelige forventninger fra pasientens side, og påvirker dynamikken i lege-pasient-forholdet. Pasienter kan bevisst eller ubevisst tilpasse sin kommunikasjon og symptomfremstilling for å passe inn i kriteriene de tror vil gi dem ønsket utfall, ofte en sykmelding. Som fastlege er jeg avhengig av en ærlig beskrivelse av symptomer og plager for å kunne gi riktig behandling, men når pasienten allerede kjenner til kriteriene for sykepenger, kan informasjonen tilpasses disse kriteriene, noe som kan resultere i at viktige aspekter, som sosiale eller psykologiske forhold, blir utelatt. Dette gjør vurderingsarbeidet krevende, da vi som leger må balansere et tillitsforhold med behovet for en kritisk evaluering av den informasjonen vi mottar.
Olafsson understreker betydningen av empati og kontinuitet i oppfølgingen av sykmeldte pasienter. Dette er grunnleggende verdier i vårt arbeid, men det å også skulle fungere som en «portvokter» stiller oss ofte i vanskelige situasjoner. Legen må balansere mellom å være en empatisk støtte for pasienten og samtidig ha en kritisk tilnærming for å sikre at sykmelding gis på riktig grunnlag. Dette skaper utfordringer i gråsonene, der vi som fastleger må forvalte samfunnets ressurser på en ansvarlig måte, samtidig som vi må sikre at pasienten føler seg hørt og ivaretatt. Vi må også unngå at tilliten svekkes, selv når vi tar en beslutning som går imot pasientens forventninger.
Forfatteren kunne ha belyst hvordan ikke-medisinske faktorer spiller inn. For eksempel ser vi at flere og flere bor alene og opplever sosial isolasjon, noe som kan føre til betydelige belastninger. I lys av at sivilstatus som gift både gir skattefordeler, økonomiske og sosiale fordeler fremfor single uten barn, må sykmeldingsarbeidet, som i utgangspunktet er individuelt, også ses i et større samfunnsperspektiv. Vi som leger kan ikke bare gjemme oss bak ønsket om å se individet isolert; sykmelding kan også være en (skjult) måte å utjevne urettferdige politiske, skattemessige tiltak og sosiale skjevheter på, selv om vi kanskje ikke alltid ønsker å se det fra den synsvinkelen. Slike utfordringer kan ofte presenteres som medisinske, selv om de først og fremst har røtter i større politiske og samfunnsmessige endringer. Dette gjør vår rolle som vurderende instans ekstra krevende, da vi bør være bevisste både store og små hensyn når vi vurderer en individuell sykmelding. Å være åpen for endringer, både politiske og strukturelle, og å se på pasientenes økte kunnskaper som en ressurs, vil kunne bidra til bedre løsninger for alle parter – pasienter, arbeidsgivere og samfunnet som helhet. Sykmeldingsarbeid er uten tvil krevende og en balansekunst!
Ikke alt blir bedre av et individuelt blikk på pasienten
Kjartan Olafssons artikkel er et godt bidrag til debatten om fastlegens rolle i sykmeldingsarbeidet. Det er imidlertid flere områder som kunne blitt utdypet ytterligere, spesielt de utfordringene som oppstår når pasientene i dag har økt kjennskap til medisinske retningslinjer, regler og krav i helsevesenet.
I dag har pasienter mer informasjon tilgjengelig, særlig gjennom internett og sosiale medier. Dette fører ofte til tydelige forventninger fra pasientens side, og påvirker dynamikken i lege-pasient-forholdet. Pasienter kan bevisst eller ubevisst tilpasse sin kommunikasjon og symptomfremstilling for å passe inn i kriteriene de tror vil gi dem ønsket utfall, ofte en sykmelding. Som fastlege er jeg avhengig av en ærlig beskrivelse av symptomer og plager for å kunne gi riktig behandling, men når pasienten allerede kjenner til kriteriene for sykepenger, kan informasjonen tilpasses disse kriteriene, noe som kan resultere i at viktige aspekter, som sosiale eller psykologiske forhold, blir utelatt. Dette gjør vurderingsarbeidet krevende, da vi som leger må balansere et tillitsforhold med behovet for en kritisk evaluering av den informasjonen vi mottar.
Olafsson understreker betydningen av empati og kontinuitet i oppfølgingen av sykmeldte pasienter. Dette er grunnleggende verdier i vårt arbeid, men det å også skulle fungere som en «portvokter» stiller oss ofte i vanskelige situasjoner. Legen må balansere mellom å være en empatisk støtte for pasienten og samtidig ha en kritisk tilnærming for å sikre at sykmelding gis på riktig grunnlag. Dette skaper utfordringer i gråsonene, der vi som fastleger må forvalte samfunnets ressurser på en ansvarlig måte, samtidig som vi må sikre at pasienten føler seg hørt og ivaretatt. Vi må også unngå at tilliten svekkes, selv når vi tar en beslutning som går imot pasientens forventninger.
Forfatteren kunne ha belyst hvordan ikke-medisinske faktorer spiller inn. For eksempel ser vi at flere og flere bor alene og opplever sosial isolasjon, noe som kan føre til betydelige belastninger. I lys av at sivilstatus som gift både gir skattefordeler, økonomiske og sosiale fordeler fremfor single uten barn, må sykmeldingsarbeidet, som i utgangspunktet er individuelt, også ses i et større samfunnsperspektiv. Vi som leger kan ikke bare gjemme oss bak ønsket om å se individet isolert; sykmelding kan også være en (skjult) måte å utjevne urettferdige politiske, skattemessige tiltak og sosiale skjevheter på, selv om vi kanskje ikke alltid ønsker å se det fra den synsvinkelen. Slike utfordringer kan ofte presenteres som medisinske, selv om de først og fremst har røtter i større politiske og samfunnsmessige endringer. Dette gjør vår rolle som vurderende instans ekstra krevende, da vi bør være bevisste både store og små hensyn når vi vurderer en individuell sykmelding. Å være åpen for endringer, både politiske og strukturelle, og å se på pasientenes økte kunnskaper som en ressurs, vil kunne bidra til bedre løsninger for alle parter – pasienter, arbeidsgivere og samfunnet som helhet. Sykmeldingsarbeid er uten tvil krevende og en balansekunst!