Tidlig intervensjon
– Du valgte psykose, hvorfor det?
– Da jeg studerte i Trondheim, var det rekrutteringsvansker ved de psykiatriske avdelingene, og studenter ble spurt om de kunne ta seg ekstrajobber. Jeg tok opp journal på de som ble akutt innlagt i helga, og det var ofte personer med psykose. Jeg ble nysgjerrig på disse pasientene.
Melle har vært sentral i arbeidet med tidlig intervensjon ved psykose, et forskningsområde som er blitt stort i Norge og med utstrakt internasjonalt samarbeid.
– Det vi vet, er at det har gått bedre med pasienter som får behandlet sin psykose tidlig. Implementeringen av dette har imidlertid vært utfordrende i Norge, og selv om vi var tidlig ute med dokumentasjon av viktigheten, har mange andre land løst implementeringen på en bedre måte enn oss.
Det første tidlige intervensjonsprosjektet ble avsluttet på et tidspunkt hvor det åpnet seg muligheter for translasjonsforskning.
– Da vi planla de neste studiene, ønsket vi å se på biomarkører for sykdomsforløp og behandlingsrespons, men psykoselidelser er komplekse, og dette er vanskeligere enn vi så for oss. Selv om hovedfokuset er på pasienter som ikke responderer godt på behandling, er hun også opptatt av gruppen som det går bra med.
– Omtrent en tredjedel av pasientene som kommer i behandling, går det ganske dårlig med på lang sikt. Men gruppen som det går virkelig bra med, er blitt større over tid, og det må vi ikke glemme.
– Hva tror du kan gjøres for de det ikke går bra med?
– Såkalt nevrobiologisk behandlingsresistens er definert som manglende respons på to antipsykotiske midler gitt tilstrekkelig lenge og i tilstrekkelig høy dose. Da vi skulle undersøke biomarkører for denne typen behandlingsresistens, fant vi at mange med dårlig respons faktisk ikke hadde fått to adekvate behandlingsforsøk, eller ikke var blitt tilbudt behandling med det antipsykotiske legemidlet klozapin som et alternativ hvis to forsøk var gjort. I gruppen det ikke gikk bra med, var det bare én av fem som var behandlet etter den norske behandlingsretningslinjen.
Melle har mange spørsmål til hvorfor det er slik.
– Jeg tror jo at våre kolleger ønsker å gi god behandling, men hva er det som gjør at det tas andre valg? Er det mangel på tid eller på kunnskap? Er det pasientene som takker nei? Det kan være forståelig hvis man har fått behandling tidligere som ikke har hjulpet, og som kanskje har gitt mye bivirkninger. Det jeg er særlig nysgjerrig på, er om det er rammene folk arbeider innenfor som gjør at en ikke følger nasjonale og internasjonale anbefalinger.
Melle snakker av og til i lange tankerekker.
– I USA ser man noe av det samme, men der er økonomi en barriere for tilgang til behandling. Her hos oss må det være noe annet som kommer i veien.