Møt en fredsprisvinner!

Det finnes yngre leger som arbeider med å forebygge den fullstendige katastrofen: krig med atomvåpen. Saima Naz Akhtar er en av dem. Arbeidet har gitt henne fredsprisen, like fullt jobber hun utrettelig videre.

Da Nobels fredspris skulle kunngjøres i 2017, hadde LIS-lege Saima Naz Akhtar akkurat sovnet etter nattevakt. Ektefellen ringte henne ett minutt over 12. Brølet fra senga hørtes over store deler av den vestlandske hovedstaden. Energien og engasjementet til lederen for Norske leger mot atomvåpen var umiddelbart på plass. Hun pakket kofferten, ga et intervju til Vestlandsrevyen og reiste fra Bergen til Oslo for å bistå med forberedelsene til fredsprisutdelingen åtte uker senere. Fra sekundet da navnet på organisasjonen ICAN – The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons – ble lest opp av Berit Reiss-Andersen, var den unge legen å regne som en av vinnerne av verdens gjeveste pris. ICAN-kampanjen drives i fellesskap av ulike organisasjoner, inkludert Norske leger mot atomvåpen.

– Det er en grunnleggende maktubalanse i verden når noen få land truer resten av verden med disse ekstremt farlige våpnene. Vi andre er gisler. Jeg kan ikke utstå en slik urettferdighet. Dessuten virker det ikke. Historiefortellingen om at atomvåpen skaper fred ved å avskrekke, stemmer ikke. Det er falsk trygghet – akkurat som prostataspesifikt antigen er det i urologien. Alle vil tape hvis atomvåpen igjen skulle bli brukt, enten med vilje eller ved en kommunikasjonssvikt eller ulykke. Vi har ingenting å stille opp med hvis det skjer. Selv jeg som har jobbet med dette i årevis, fikk en støkk da Direktoratet for samfunn og sikkerhet fra scenen på en kongress åpent og ærlig sa at det ikke går an å lage planer for et slikt scenario. Alt og alle vil utslettes i en ekstremt stor omkrets. Infrastrukturen ødelegges og bygningene vil rase sammen. Vi i helsetjenesten vil selv være døde eller stå igjen maktesløse. Å legge ned alle atomvåpnene i verden er det største klima- og helseforebyggende tiltak som kan iverksettes. Derfor må vi leger engasjere oss, sier Saima som selv er født mange år etter den kalde krigen da atomkappløpet tok fart.

Historiefortellingen om at atomvåpen skaper fred ved å avskrekke, stemmer ikke. Det er falsk trygghet – akkurat som prostataspesifikt antigen er det i urologien

Hun var ikke engang påtenkt da International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) fikk fredsprisen i 1985. Men aktivistgjengen som stod på barrikadene den gang, har hun blitt godt kjent med. Ifølge henne selv har de heiet henne fram. Hennes store smil kombinert med en tydelig og bestemt argumentasjon gjør det lett å forstå at hun er god å ha på laget. Det alvorlige budskapet hun bringer fram i det lite innbydende møterommet på Haraldsplass diakonale sykehus, gjør meg likevel ikke trist. Jeg får energi. Det skyldes ikke de søte plommene som Saima har tatt med seg fra hagen til foreldrene i Oslo, det skyldes hennes engasjement og framtidshåp.

Forberedelser til prisutdelingen

Forberedelser til prisutdelingen

– Det var perfekt å jobbe på anestesien da ICAN fikk fredsprisen. Jeg hadde verdens beste sjef som ga meg fri fra alt bortsett fra vaktene mine. Allerede dagen etter utnevnelsen var vi i Nobels fredssenter for å komme med innspill til utstillingen der. Vi svarte pressen, planla fakkeltoget, var med på forberedelser til fredskonserten i Telenor Arena, bestilte frisørtime for generalsekretæren i ICAN Beatrice Fihn og mye mer. Buttons der det stod «Møt en fredsprisvinner» lagde vi også. Det var stort å gå med en slik på jakken.

Saima satt i salen i Oslo rådhus da prisen ble delt ut til den nyfriserte generalsekretæren og Setsuko Thurlow, som selv opplevde Hiroshima-bombingen i 1945. Saima har truffet flere overlevere. Historier om det helvetet de opplevde akutt, men også hvordan de har blitt sett på i etterkant, har gjort inntrykk.

– Folk ble redde for de som overlevde, ikke minst for at de fortsatt skulle være radioaktive – også lang tid etter bombingen. Deres grufulle historier må fortelles videre. Det er bare noen få som fortsatt lever. Men også skadde etter prøvesprengningene er viktige sannhetsvitner, forteller Saima idet en av overlegene kommer inn i rommet.

Folk ble redde for de som overlevde, ikke minst for at de fortsatt skulle være radioaktive – også lang tid etter bombingen

– Si noe om Saima, oppfordrer jeg kollegaen hennes.

– Faglig dyktig og vidunderlig å ha foran seg på vakt, sier han uten betenkningstid.

Flere kommer i døra: – hyggelig, faglig flink og opptatt av urologi. Superlativene kommer raskt, men ingen nevner atomvåpensaken.

– Jeg elsker jobben min. Men når jeg er utslitt etter vakt, trøster jeg meg med at jeg kan jobbe for nedrustning på fulltid, forklarer Saima.

Først i morges fikk kollegaene høre om hennes helseforebyggende engasjement utenfor klinikken. På morgenmøtet ble hun bedt om å ta kveldsvakten som kræsjet med vår intervjuavtale hjemme hos Akhtar/Horn. Hun sa ja da det praktiske var i orden: en ekstra turnuslege ville ta vakttelefonen noen timer, nabofamilien kunne ta eldstemann til middag og svigerforeldre stilte opp for yngstegutten. Ektefellen er denne ettermiddagen like opptatt som Saima.

Tverrkulturelt ekteskap

Tverrkulturelt ekteskap

Saima traff mannen i sitt liv under studietiden i Bergen. Familien hans har lange røtter i det vestlandske landskapet, mens hennes foreldre utvandret fra Pakistan til Europa da de var ungdommer. Saima selv ble født i Oslo og vokste opp på Grünerløkka på et tidspunkt da bydelen var preget av lav sosioøkonomisk status. Moren, som nå er pedagogisk leder i barnehage, kom til Norge fra England for å gifte seg med faren. Faren tok sykepleierutdanning samtidig som Saima, som etter å ha samlet poeng, kom inn på medisin. Familien var overrasket da Saima valgte legeyrket.

– Far er psykiatrisk sykepleier. Når det er krise, ringer jeg han. Han er en veldig god samtalepartner, aktivt lyttende, og han kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv. Jeg tror han skjønte lenge før meg at jeg med stor sannsynlighet ville falle for en norsk mann.

– Har det vært vanskelig?

– Egentlig ikke, svarer hun litt nølende. Alle tverrkulturelle ekteskap bringer med seg mye ukjent, men likevel tror jeg det er våre personligheter som preger relasjonen mest. Jeg er gass, og han er brems. Til sammen blir det et bra tempo.

Paret giftet seg i et stort pakistansk bryllup i Oslo. Ifølge Saima var det nok brudeparet selv som var mest usikre på hvordan det skulle gå. Når folk spør om hun føler seg pakistansk, så sammenligner hun seg med svigerfaren. Han forlot Nordfjord da han var 16 år, men snakker fortsatt ofte om barndomsopplevelsene.

– Selv om jeg er født i Norge, kjenner jeg stor tilknytning til mine foreldres hjemland.

– Er du ofte i Pakistan?

– Nei, sist gang var i 2010. Da tok jeg permisjon fra medisinstudiet for å ta «global helse». Onkelen min i Pakistan hjalp til slik at jeg fikk maksimalt ut av de åtte ukene jeg var på studiereise der. Jeg besøkte store og små sykehus, var på bygda og i storbyen. Helsetjenesten var ikke så dårlig som jeg trodde.