Som tidligere næringsdrivende fastlege i 35 år, med relativt stor pasientliste og alltid kort ventetid på time, gjør jeg meg noen tanker om hvilke prosedyrer og utredninger som fastlegene gjør i dag. Dersom dagens fastleger skal kunne avlaste andrelinjetjenesten, må de både ha tid, kompetanse, interesse og nødvendige ressurser til rådighet. Selv var jeg trolig mer enn gjennomsnittet interessert i både laboratoriearbeid og småkirurgi enn mange av mine kolleger. Vårt kontor hadde både tilstrekkelig utstyr og hjelpepersonell slik at dette var mulig. Vi hadde en stor meny av laboratorieanalyser både av blod, serum, sekreter, urin og avføring, og mikroskopet var i daglig bruk. Vi gjorde spirometri, EKG og 24-timers blodtrykksmåling. Rektoskopet ble brukt regelmessig ved endetarmsplager. De fleste hudsvulster og inngrodde tånegler ble behandlet kirurgisk. Ikke noe galt sagt om pakkeforløpene, men kanskje noen tilstander som i dag ekspederes i pakkeforløp kunne fått nødvendig avklaring på fastlegekontoret?
Som det nevnes i artikkelen, flere og flere nye fastleger velger å være lønnsmottagere i kommunale fastlegekontorer. Disse kontorene er dyre for kommunene. Selv om kommunen mottar egenbetalingen og helforefusjonen, er kommunene svært opptatt av å holde utgiftene nede. Dessverre ser det ikke ut til at kommunene velger å prioritere medisinsk utstyr og hjelpepersonell slik at legene kan utføre de prosedyrene som både faglig og etter LEON-prinsippet (lavest effektive omsorgsnivå) best kunne vært utført ved fastlegekontoret.
De siste ti årene jeg arbeidet som fastlege, hadde jeg også en deltidsstilling som praksiskonsulent (nå samhandlingslege). I den sammenhengen vurderte vi også henvisninger til sykehuset fra fastleger, og det som var mest slående, var den store variasjon både i hvor stor grad dokumentert utredning var utført før henvisning ble sendt, og hvilke problemstillinger det ble henvist for. Og det var slett ingen sikker sammenheng mellom størrelsen på pasientlisten eller grundigheten av utredningen.
Kanskje vi trenger en ny diskusjon om hvilke oppgaver som fastlegene må gis muligheter for å kunne utføre på eget kontor, uavhengig av driftsform, og hvilke oppgaver som fastlegene bør kunne fritas fra eller i det minste må kunne nedprioritere.
Hva utføres i dag på fastlegekontorene av prosedyrer?
Som tidligere næringsdrivende fastlege i 35 år, med relativt stor pasientliste og alltid kort ventetid på time, gjør jeg meg noen tanker om hvilke prosedyrer og utredninger som fastlegene gjør i dag. Dersom dagens fastleger skal kunne avlaste andrelinjetjenesten, må de både ha tid, kompetanse, interesse og nødvendige ressurser til rådighet. Selv var jeg trolig mer enn gjennomsnittet interessert i både laboratoriearbeid og småkirurgi enn mange av mine kolleger. Vårt kontor hadde både tilstrekkelig utstyr og hjelpepersonell slik at dette var mulig. Vi hadde en stor meny av laboratorieanalyser både av blod, serum, sekreter, urin og avføring, og mikroskopet var i daglig bruk. Vi gjorde spirometri, EKG og 24-timers blodtrykksmåling. Rektoskopet ble brukt regelmessig ved endetarmsplager. De fleste hudsvulster og inngrodde tånegler ble behandlet kirurgisk. Ikke noe galt sagt om pakkeforløpene, men kanskje noen tilstander som i dag ekspederes i pakkeforløp kunne fått nødvendig avklaring på fastlegekontoret?
Som det nevnes i artikkelen, flere og flere nye fastleger velger å være lønnsmottagere i kommunale fastlegekontorer. Disse kontorene er dyre for kommunene. Selv om kommunen mottar egenbetalingen og helforefusjonen, er kommunene svært opptatt av å holde utgiftene nede. Dessverre ser det ikke ut til at kommunene velger å prioritere medisinsk utstyr og hjelpepersonell slik at legene kan utføre de prosedyrene som både faglig og etter LEON-prinsippet (lavest effektive omsorgsnivå) best kunne vært utført ved fastlegekontoret.
De siste ti årene jeg arbeidet som fastlege, hadde jeg også en deltidsstilling som praksiskonsulent (nå samhandlingslege). I den sammenhengen vurderte vi også henvisninger til sykehuset fra fastleger, og det som var mest slående, var den store variasjon både i hvor stor grad dokumentert utredning var utført før henvisning ble sendt, og hvilke problemstillinger det ble henvist for. Og det var slett ingen sikker sammenheng mellom størrelsen på pasientlisten eller grundigheten av utredningen.
Kanskje vi trenger en ny diskusjon om hvilke oppgaver som fastlegene må gis muligheter for å kunne utføre på eget kontor, uavhengig av driftsform, og hvilke oppgaver som fastlegene bør kunne fritas fra eller i det minste må kunne nedprioritere.