Takk til Arne Høiseth for interessant kommentar til min kronikk. Jeg er helt enig med Høiseth i at klare begreper er en viktig forutsetning for god formidling og debatt. Høiseth har helt rett i at jeg, i likhet med mange andre, har oversatt «incidental findings» med tilfeldige funn.
Når Høiseth bruker høyskoleketor Anders Mamen ved Høyskolen Kristiania som sannhetsvitne for betydningen av begrepet «tilfeldig», blir det feil. Mamen påpeker at det er feil å si at «det var tilfeldig at en direktør i bedriften sluttet». Det har Mamen selvsagt helt rett i, men det gir neppe noen uttømmende og autoritær forståelse av begrepet tilfeldige funn i medisinen.
Høiseth er også høyst selektiv når han skriver at tilfeldig «betyr imidlertid at noe er forventet, men forkommer sjeldent» med henvisning til en nettversjon av Cambridge Dictionary (1). På nettstedet han viser til, står det derimot at «incidental» betyr «happening by chance, or in connection with something else that is more important» og «less important than the thing something is connected with or part of» .
«Tilfeldig» er i Det Norske Akademi’s ordbok forklart som det «som beror på eller forekommer ved et sammentreff; som ikke er resultat av noen (bevisst) beslutning» (2). Det er nettopp det som skjer ved tilfeldige funn innen diagnostikk: man finner noe som man ikke hadde noen bevisst beslutning om å lete etter – et uventet funn som ikke er relatert til den opprinnelige diagnostiske intensjonen. Det er altså ikke forventet, slik Høiseth hevder.
American College of Radiology definerer tilfeldige funn på følgende måte: «An incidental finding, also known as an incidentaloma, may be defined as “an incidentally discovered mass or lesion, detected by CT, MRI, or other imaging modality performed for an unrelated reason.”» (3) Tilfeldige funn er altså ikke forventede (unanticipated) og ikke relatert til det som man gjør en undersøkelse for (som plager pasienten) (4).
Mer overraskende og alvorlig er det at Høiseth skriver at «Prevalens tilsvarer pretest sannsynlighet.» Hvis man ikke har annen kunnskap om pasienten, vil sannsynligheten for at pasienten har tilstanden man mistenker, før man tar testen (altså pretestsannsynligheten), være lik prevalensen. Men prevalensen er bare en av flere kilder til å kvalifisere pretestsannsynligheten. Kloke klinikere bruker sykehistorie, symptomer, og kliniske undersøkelser til å kvalifisere pretestsannsynligheten. Jeg håper og tror at Arne Høiseth bruker informasjonen som står på henvisningene han får, når han diagnostiserer.
Problemet med tilfeldige funn, slik de defineres av American College of Radiology, er at man ikke har hatt noen forventing om å finne dem, slik at pretestsannsynligheten er lav. Da blir post-test-sannsynligheten (og gyldigheten av testresultatet) lav (5).
Hvorfor spørre, når man vet svaret? Hofmann svarer Høiseth
Takk til Arne Høiseth for interessant kommentar til min kronikk. Jeg er helt enig med Høiseth i at klare begreper er en viktig forutsetning for god formidling og debatt. Høiseth har helt rett i at jeg, i likhet med mange andre, har oversatt «incidental findings» med tilfeldige funn.
Når Høiseth bruker høyskoleketor Anders Mamen ved Høyskolen Kristiania som sannhetsvitne for betydningen av begrepet «tilfeldig», blir det feil. Mamen påpeker at det er feil å si at «det var tilfeldig at en direktør i bedriften sluttet». Det har Mamen selvsagt helt rett i, men det gir neppe noen uttømmende og autoritær forståelse av begrepet tilfeldige funn i medisinen.
Høiseth er også høyst selektiv når han skriver at tilfeldig «betyr imidlertid at noe er forventet, men forkommer sjeldent» med henvisning til en nettversjon av Cambridge Dictionary (1). På nettstedet han viser til, står det derimot at «incidental» betyr «happening by chance, or in connection with something else that is more important» og «less important than the thing something is connected with or part of» .
«Tilfeldig» er i Det Norske Akademi’s ordbok forklart som det «som beror på eller forekommer ved et sammentreff; som ikke er resultat av noen (bevisst) beslutning» (2). Det er nettopp det som skjer ved tilfeldige funn innen diagnostikk: man finner noe som man ikke hadde noen bevisst beslutning om å lete etter – et uventet funn som ikke er relatert til den opprinnelige diagnostiske intensjonen. Det er altså ikke forventet, slik Høiseth hevder.
American College of Radiology definerer tilfeldige funn på følgende måte: «An incidental finding, also known as an incidentaloma, may be defined as “an incidentally discovered mass or lesion, detected by CT, MRI, or other imaging modality performed for an unrelated reason.”» (3) Tilfeldige funn er altså ikke forventede (unanticipated) og ikke relatert til det som man gjør en undersøkelse for (som plager pasienten) (4).
Mer overraskende og alvorlig er det at Høiseth skriver at «Prevalens tilsvarer pretest sannsynlighet.» Hvis man ikke har annen kunnskap om pasienten, vil sannsynligheten for at pasienten har tilstanden man mistenker, før man tar testen (altså pretestsannsynligheten), være lik prevalensen. Men prevalensen er bare en av flere kilder til å kvalifisere pretestsannsynligheten. Kloke klinikere bruker sykehistorie, symptomer, og kliniske undersøkelser til å kvalifisere pretestsannsynligheten. Jeg håper og tror at Arne Høiseth bruker informasjonen som står på henvisningene han får, når han diagnostiserer.
Problemet med tilfeldige funn, slik de defineres av American College of Radiology, er at man ikke har hatt noen forventing om å finne dem, slik at pretestsannsynligheten er lav. Da blir post-test-sannsynligheten (og gyldigheten av testresultatet) lav (5).
Referanser:
1. https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/incidental 2. https://naob.no/ordbok/tilfeldig
3. https://www.acr.org/Clinical-Resources/Incidental-Findings
4. Davenport MS. Incidental finding AJR 2023;221:117-123
5. Fagan, T.J. Nomogram for Bayes theorem. NEJM 1975;293