Tillitserklæringer fra fagfolk og andre folk
Eirik ble nominert til Årets Nordlending i 2022. I fjor ble han invitert som foredragsholder og kursleder av kurskomiteen i Nordland legeforening. Også i vår skal han være med.
– Det setter jeg stor pris på. På legekurset traff jeg to LIS-leger jeg hadde veiledet. Begge sa at de ikke hadde hatt den ringeste mistanke om hvordan jeg levde.
– Hva skjedde egentlig da lederen på Ørnes sykehjem avslørte deg?
– Det kunne ikke ha vært håndtert bedre. Han hadde ordnet med en lege som stod klar for å vurdere min psykiske tilstand. Så var det rett på tvangsinnleggelse for suicidalitet og tre måneder på akuttposten ved Nordlandssykehuset i Bodø. De ansatte var helt utrolige. De hadde med seg treningsutstyr slik at de kunne løpe på fjellet sammen med meg når jeg hadde utgang. Da fikk jeg slitt ut kroppen, og på vei ned pratet vi. For meg har min bakgrunn som lege aldri vært en forstyrrende faktor i min egen behandling. På institusjonene finnes det mange helsepersonell som sliter med én eller flere avhengigheter. Flere av dem har, i likhet med meg, vært redde for å miste lisensen hvis de søkte hjelp. Jeg ville ikke miste inntekten og det eneste jeg taklet i hverdagen, sier han, men legger til: Lønningen gikk jo som oftest ikke til hverdagsutgifter. De gikk til mer spilling, aksjer eller mer alkohol.
– Hva tenker du om at du for andre gang har mistet lisensen?
– Det er et komplekst spørsmål. Hvis argumentet er at pasientene ikke skal møte en rusa lege på jobb, er det mulig å kontrollere det med blod- og urinprøver. De ville være negative for min del. Men jeg trenger mer tid for å komme meg og bli skikket til å være lege. Første gang jeg mistet lisensen var jeg frustrert over at Helsetilsynet ikke hadde konkrete regler om hvor fort jeg kunne søke om resertifisering, men utålmodigheten handlet mer om egen uro og tomhet.
Det å få kunne tvile, være åpen om selvmordstankene, føle på et gryende håp, tro at man selv er verdt noe og at andre kan sette pris på meg, har vært helt avgjørende
– Hva har vært forskjellen på behandlingene nå og før?
– Det satt langt inne å innse at jeg ikke hadde kontroll. Selv etter tre måneder på akuttenheten, måtte jeg overtales til å tenke rus i stedet for depresjonsbehandling. Men etter at jeg virkelig gikk inn i tomheten, alt det usagte og eksistensielle spørsmål sammen med behandlere og pasienter på Trasopp, har jeg ikke lenger samme behov for å lure meg selv eller andre. Nå kan jeg tåle meg selv. Det å få kunne tvile, være åpen om selvmordstankene, føle på et gryende håp, tro at man selv er verdt noe og at andre kan sette pris på meg, har vært helt avgjørende. Behandlingen for spilleavhengighet på Blå Kors det siste året har også vært viktig. Det samme er selvhjelpsgruppen som jeg fortsatt går i – og som jeg sikkert vil fortsette i resten av livet. Nå som jeg neste uke er ferdig med samfunnsstraffen, vil jeg fortsette å jobbe frivillig. Og så skal jeg løpe maraton i Stockholm.
Eirik Nordmo
Født i 1971, oppvokst i Glomfjord
Grunnfag og mellomfag i psykologi, NTNU, 1994
Grunnfag i pedagogikk, NTNU, 1996
Cand.med., Universitetet i Krakow, 2003
Turnus, Lillehammer sykehus og Dombås, 2003–04
Fastlege i Glomfjord, 2005–21, med avbrekk grunnet manglende lisens i perioden 2010–12
Mistet lisensen for andre gang i 2021
Utgitt boken Innlagt. Fastlegens dagbok, 2023
Til høsten skal Eirik ta en ettårig utdanning for erfaringskonsulenter. Han har opplevd at behandlere med egenerfaring har noe ekstra å gi. Kanskje vil han jobbe som terapeut innenfor rus. Kanskje som lege, men ikke nødvendigvis.
– I så fall skal jeg gi mye mindre råd enn det jeg gjorde som lege. Det er ikke det man trenger. Man trenger tid og noen som tåler å høre. Livet som lege er ikke det avgjørende. At jeg har det bra, er det aller viktigste.