Psykoanalyse og tåregass
Stedet som ansporet Haugsgjerd både til å bli psykiater, men ikke minst til å kjempe for en mer human psykiatri, var asylet Rønvik utenfor Bodø. Her var faren sykehusprest og skaffet sønnen jobb som pleieassistent.
Rue Gay-Lussac, Paris 11. mai 1968: Studenter brukte veltede biler som barrikade mot politiet. Kamper under studentopprøret førte til at flere hundre studenter og politifolk måtte på sykehus. Illustrasjonsfoto: TopFoto/NTB
– Det var forferdelige forhold. De hadde såkalte behandlingsdager. Det betydde elektrosjokk, og jeg husker også jeg møtte flere eldre lobotomerte pasienter der, sier 82-åringen. De gamle asylene var preget av pasientoppbevaring og en paternalistisk holdning med stor avstand mellom behandlere og innlagte.
Faren traff en gang den kjente psykiateren Leo Eitinger og hadde stolt fortalt at sønnen skulle bli psykiater. Eitinger, som hadde undervist Haugsgjerd på medisinsk fakultet, hadde tørt kommentert til faren at «han er en drømmer». Haugsgjerd ler.
– Kjente du deg igjen i det?
– Ja, på sett og vis. Han tenkte nok at jeg burde vært mer interessert i psykiatrisk forskning og vitenskap. Men det er min interesse for samfunn, litteratur og kultur som har preget det jeg har drevet med. Jeg takket likevel ja til et doktorgradsstipend på et tidspunkt, men det var tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og ikke psykiatrien. Jeg hadde da lyst til å gjøre en sammenligning av tysk og fransk psykoanalyse, men jeg hadde for mange interesser og sa det fra meg etter et år, oppgir han.
For det var nettopp interessen for psykoanalyse og Jacques Lacan som i 1968 brakte Haugsgjerd til Paris i en blågrå bil sammen med tre gode venner. Der havnet de midt i studentopprøret.
– Vi var i et stort auditorium med masse folk og mange dresskledde på de første radene, eller første parkett, kan man kanskje kalle det. Jeg husker Lacan var svært velkledd og fremsto kanskje litt pretensiøs og forfengelig. Det mest slående var likevel at det var så mange ulike mennesker, hårlengder og hudfarger i salen. Det var virkelig Beatnik-stemning, minnes Haugsgjerd. Størst inntrykk gjorde likevel det som ventet på utsiden av forelesningssalen.
Ute i gatene var det fullt opprør, og vi måtte løpe vekk fra tåregass og politi. På grensen ble vi trakassert av franske grensevakter og anklaget for å være revolusjonære bråkmakere
– Ute i gatene var det fullt opprør, og vi måtte løpe vekk fra tåregass og politi. På grensen ble vi trakassert av franske grensevakter og anklaget for å være revolusjonære bråkmakere som bare kom til Paris for å lage kvalm. «Kom dere vekk», ropte de, forteller psykiateren.
På gamle tomter: Kastanjebakken på Gaustad var et banebrytende prosjekt i norsk psykiatri. Foto: John Trygve Tollefsen
De fire vennene kom seg trygt til Norge og var etter hvert, på hver sin måte, alle med på å prege en norsk intellektuell offentlighet de neste årene.