Som medlem av Rådet for legeetikk 2018-21 var jeg med på høringsuttalelsen om kompensasjon for eggdonasjon, og jeg deltok også i en Dagsnytt Atten-debatt om saken 14.1.2021 (1). Jeg viser ellers til rådsmedlem Tilde Broch Østborgs utmerkede framstilling av Rådets syn, i en kronikk i Vårt Land 22.1.2021 (2).
Programlederen i Dax18 tok meg på senga da hun tok opp dette med sæddonasjon. Vi i Rådet for legeetikk hadde nok ikke den gang tatt helt inn over oss at selv om kompensasjonen per sæddonasjon er langt lavere enn for hele prosedyren med eggdonasjon, så blir den samlede utbetalingen til sæddonorer faktisk høyere. Det er ikke rart Fystro stusser – vi mener jo at likt skal behandles likt.
Argumentene som den gang veide tyngst for Rådet for legeetikk, var grunnprinsippet om at donasjon av organer, vev og celler skal være altruistisk motivert – det skal ikke være noe man gjør for å tjene penger på det. Eventuell kompensasjon bør gjenspeile reelle utgifter, hvis ikke risikerer man at økonomisk svakerestilte lokkes til å donere f.eks. sæd eller egg, mens det gjerne er de økonomisk bedrestilte som har råd til å være mottakere av kjønnsceller for kunstig befruktning. Så Rådets argumenter for å begrense kompensasjon til eggdonorer, burde kanskje også gjelde for sæddonorer. Fystro gjør rett i å påpeke denne forskjellsbehandlingen.
Derimot mener jeg Fystro gjør oss urett når han liksom går inn i våre hoder og mener at stereotypiske syn på kvinner og menn ligger bak. Det framstår spekulativt, og for min egen del oppleves Fystros teori som helt fremmed.
Det som imidlertid er et reelt problem, når vi skal forsøke å likebehandle donasjon av sæd og eggceller, er at disse tingene rett og slett ikke er helt like. Riktignok medfører begge muligheten for at donor, 15 år senere, kan bli oppsøkt av sitt biologiske barn, med de psykiske og eksistensielle konsekvensene det kan ha. Men sæddonasjon er fort gjort uten større ubehag, mens eggdonasjon innebærer omfattende medisinske prosedyrer.
Ulikheten gjelder ikke bare bryderiet og kompensasjonen. I «naturen» har sæddonasjon, i den forstand at barnets biologiske far er en annen enn den sosiale, og noen ganger en ukjent person, vært en del av menneskenes livsbetingelser siden tidenes morgen. Eggdonasjon, derimot, er noe ganske nytt vi mennesker ikke har hatt erfaring med fra før.
I debatten om eggdonasjon ble det ofte argumentert med likestilling – vi tillater sæddonasjon, derfor burde vi også tillate eggdonasjon. Men da overså man at også sæddonasjon har problematiske sider ved seg, spesielt mht. avveiningen mellom det å rekruttere donorer – som ofte ønsker å være anonyme – og donorbarnas rett til kunnskap om eget opphav (3). Kjønnscelledonasjon utfordrer idéen om altruisme, og kanskje bør hver sak behandles for seg.
Altruistisme og donasjon av kjønnsceller
Som medlem av Rådet for legeetikk 2018-21 var jeg med på høringsuttalelsen om kompensasjon for eggdonasjon, og jeg deltok også i en Dagsnytt Atten-debatt om saken 14.1.2021 (1). Jeg viser ellers til rådsmedlem Tilde Broch Østborgs utmerkede framstilling av Rådets syn, i en kronikk i Vårt Land 22.1.2021 (2).
Programlederen i Dax18 tok meg på senga da hun tok opp dette med sæddonasjon. Vi i Rådet for legeetikk hadde nok ikke den gang tatt helt inn over oss at selv om kompensasjonen per sæddonasjon er langt lavere enn for hele prosedyren med eggdonasjon, så blir den samlede utbetalingen til sæddonorer faktisk høyere. Det er ikke rart Fystro stusser – vi mener jo at likt skal behandles likt.
Argumentene som den gang veide tyngst for Rådet for legeetikk, var grunnprinsippet om at donasjon av organer, vev og celler skal være altruistisk motivert – det skal ikke være noe man gjør for å tjene penger på det. Eventuell kompensasjon bør gjenspeile reelle utgifter, hvis ikke risikerer man at økonomisk svakerestilte lokkes til å donere f.eks. sæd eller egg, mens det gjerne er de økonomisk bedrestilte som har råd til å være mottakere av kjønnsceller for kunstig befruktning. Så Rådets argumenter for å begrense kompensasjon til eggdonorer, burde kanskje også gjelde for sæddonorer. Fystro gjør rett i å påpeke denne forskjellsbehandlingen.
Derimot mener jeg Fystro gjør oss urett når han liksom går inn i våre hoder og mener at stereotypiske syn på kvinner og menn ligger bak. Det framstår spekulativt, og for min egen del oppleves Fystros teori som helt fremmed.
Det som imidlertid er et reelt problem, når vi skal forsøke å likebehandle donasjon av sæd og eggceller, er at disse tingene rett og slett ikke er helt like. Riktignok medfører begge muligheten for at donor, 15 år senere, kan bli oppsøkt av sitt biologiske barn, med de psykiske og eksistensielle konsekvensene det kan ha. Men sæddonasjon er fort gjort uten større ubehag, mens eggdonasjon innebærer omfattende medisinske prosedyrer.
Ulikheten gjelder ikke bare bryderiet og kompensasjonen. I «naturen» har sæddonasjon, i den forstand at barnets biologiske far er en annen enn den sosiale, og noen ganger en ukjent person, vært en del av menneskenes livsbetingelser siden tidenes morgen. Eggdonasjon, derimot, er noe ganske nytt vi mennesker ikke har hatt erfaring med fra før.
I debatten om eggdonasjon ble det ofte argumentert med likestilling – vi tillater sæddonasjon, derfor burde vi også tillate eggdonasjon. Men da overså man at også sæddonasjon har problematiske sider ved seg, spesielt mht. avveiningen mellom det å rekruttere donorer – som ofte ønsker å være anonyme – og donorbarnas rett til kunnskap om eget opphav (3). Kjønnscelledonasjon utfordrer idéen om altruisme, og kanskje bør hver sak behandles for seg.
Referanser
1. https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202101/NNFA56012521/avspiller, 39:20-50:04
2. Østborg TB. Egg, blod, nyrer og penger. Vårt Land 22.1.2021.
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/01/22/egg-blod-nyrer-og-penger/ Lest 24.2.2024
3. Horn M. Blodsbånd betyr visst noe likevel. Aftenposten 14.1.2017
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4k7BR/kronikk-blodsbaand-betyr-visst-noe-likevel-morten-horn Lest 24.2.2024