Når et helsevesen konfronteres med flere pasienter enn det har kapasitet til, blir det nødvendig å prioritere.
Å sortere symptomer og tilstander i et triageringssystem har historiske røtter tilbake til napoleonskrigene, da Dominique Jean Larrey (1766–1842) utviklet en kategorisk sortering av sårede soldater ut fra medisinske behov (1). Siden den gang har slik prioritering blitt vanlig i den kliniske hverdagen også i fredstid. Prioriteringen kan bidra til å optimalisere ressursbruk og sørge for at de sykeste får hjelp først.
Sorteringssystemer må valideres slik at de virker etter intensjonen. Til tross for at de finnes overalt i det norske helsevesen, er det varierende hvor godt de virker og hvor enkle de er å sammenligne med hverandre (2–4). I en studie som nå publiseres i Tidsskriftet, har Høyvik, Straume og medforfattere validert triageverktøyet SATS-N, som blant annet brukes i Helse Vest (5). Triageverktøyet for barn er tilpasset norske forhold etter å ha vært utviklet og revidert i Sør-Afrika (6).
Studien inkluderte 303 barn i alderen 0–14 år, og man evaluerte verktøyets treffsikkerhet både ved prehospital bruk i ambulanser og i akuttmottak. Skalaen ble delt i to (høy og lav hastegrad), og resultatene ble analysert for å avdekke hvor mange som ble innlagt på overvåkningsavdeling som følge av triagering til høy hastegrad. SATS-N viste seg å ha høy sensitivitet, men lav spesifisitet.
Triagering av barn kan være særlig utfordrende. Barn kan ha stor variasjon i vitalia avhengig av alder og ha uspesifikke kliniske symptomer. I tillegg kan de trenge assistanse fra en foresatt for å gjøre seg forstått. Sammenligning mellom triagering prehospitalt og i sykehus er interessant fordi omgivelsene også spiller en rolle ved vurdering av syke barn. At kun ett universitetssykehus var åsted for undersøkelsen, kan ha påvirket resultatene, men det gir samtidig et realistisk bilde av den kliniske hverdagen. Covid-19-pandemien kan også ha hatt innvirkning på funnene, all den tid barn i perioder var isolert fra sine jevnaldrende. Betydningen av dette er imidlertid vanskelig å anslå.
Det finnes ingen bred enighet om hvor godt et triageringsverktøy bør være. Verken over- eller undertriagering er definert med nasjonale eller internasjonale krav eller mål
Det finnes ingen bred enighet om hvor godt et triageringsverktøy bør være. Verken over- eller undertriagering er definert med nasjonale eller internasjonale krav eller mål, og det finnes ingen standard for hvor ofte pasienter eventuelt bør retriageres. Her ligger noen av utfordringene for norske akuttmottak: Systemer som i teorien virker lovende, kan ha utilsiktede konsekvenser, som økt arbeidsmengde for de ansatte eller undertriagering av pasienter (7, 8). Dette gjør arbeidet fra Høyvik, Straume og medforfattere desto viktigere.
På sikt vil tallfesting og systematisering kunne bedre forståelsen av helseytelser i det moderne helsevesen (2, 7, 8). Vi kan lettere sammenligne pasientforløp, men trenger å lære mer om alle ringvirkningene i et pasientforløp for at verktøyene skal fungere etter intensjonen (9). Vi må heller ikke glemme betydningen av klinisk kunnskap og vurderinger. Ikke minst kan foreldre og familie levere informasjon som for den enkelte pasient kan være livsviktig.
I helsevesenet er det høyt trykk på innføring av nye metoder, tilpasning av gamle og fjerning av utdaterte metoder – et krav som dels skyldes industrialiseringen av helsetjenestene (10). Det er derfor viktig og ønskelig at verktøy som tas i bruk, testes for å se om de lever opp til forventningene eller hører hjemme i haugen med innovasjoner som ikke virket.