Styret i Norsk psykiatrisk forening har vært svært aktivt i media i løpet av 2023 og kommet med en rekke artikler, innlegg og kommentarer som kretser om at psykiatriske lidelser er å forstå som sykdommer på linje med somatiske sykdommer (1). Disse utspillene har høstet kritikk (2). I Tidsskriftet 18/23 forsøker Lien, Shaygani og Reitan å utdype sitt syn gjennom kronikken «Hva innebærer en medisinsk forståelse av psykiatrisk sykdom?» (3). Forfatterne beskriver hvordan alle organer i kroppen kan utsettes for slitasje og skade og dermed funksjonssvikt, og forteller oss at slik er det også med hjernen (som organ). Vi får høre at «det mentale har opphav i hjernen» og at stress påvirker «både hjerneceller og andre celler i kroppen. Når belastningen er for stor, eller varer for lenge, blir det endring i og skade på de cellene i hjernen som responderer på og prøver å håndtere disse vonde opplevelsene». «Det er derfor naturlig å omtale også alvorlig mental lidelse og skade som sykdom [...]» Dette hjerne-sentristiske synet mener de også kan forklare effekten av psykoterapi. Slik behandling kan nemlig «fasilitere mer hensiktsmessig aktivitet i celler og vev og slik bidra til heling»! Forfatterne avslutter på fornøyd vis: «Vi mener derfor at den medisinske modellen passer perfekt til å forstå og ivareta de ulike aspektene av mental helse og psykiatrisk sykdom». Man blir fristet til å si gratulerer. Dette har vitenskapen slitt med i århundrer, men nå er altså saken løst.
Problemet er imidlertid det at det er ikke hjerner som lever og virker og elsker og sloss i verden, men personer. Hjerner føler ikke, vil ikke noe, er ikke misfornøyd med noe, streber ikke etter noe, mener ikke noe. I sitatene ovenfor leser vi at «hjernen [...] prøver å håndtere disse vonde opplevelsene» og at en kan «fasilitere mer hensiktsmessig aktivitet i celler og vev». Dette er hva filosofilitteraturen kaller kategorimistak. Hjernen har ingen «vonde opplevelser» og celler og vev har ingen hensikter. Det er personer som kan ha hensikter og vonde opplevelser (4).
I realiteten er Lien, Shaugani og Reitan forførende. De foregir at de kan forklare psykiske lidelser som sykdommer, men hva har de egentlig å fare med? La oss ta emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), som mange vil oppfatte som en alvorlig mental lidelse. La meg spørre: Er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse en sykdom? I så fall – hvilke celler i hjernen er det som det har blitt «endring i og skade på»?
Styret i Norsk psykiatrisk forening og den slitne hjernen
Styret i Norsk psykiatrisk forening har vært svært aktivt i media i løpet av 2023 og kommet med en rekke artikler, innlegg og kommentarer som kretser om at psykiatriske lidelser er å forstå som sykdommer på linje med somatiske sykdommer (1). Disse utspillene har høstet kritikk (2). I Tidsskriftet 18/23 forsøker Lien, Shaygani og Reitan å utdype sitt syn gjennom kronikken «Hva innebærer en medisinsk forståelse av psykiatrisk sykdom?» (3). Forfatterne beskriver hvordan alle organer i kroppen kan utsettes for slitasje og skade og dermed funksjonssvikt, og forteller oss at slik er det også med hjernen (som organ). Vi får høre at «det mentale har opphav i hjernen» og at stress påvirker «både hjerneceller og andre celler i kroppen. Når belastningen er for stor, eller varer for lenge, blir det endring i og skade på de cellene i hjernen som responderer på og prøver å håndtere disse vonde opplevelsene». «Det er derfor naturlig å omtale også alvorlig mental lidelse og skade som sykdom [...]» Dette hjerne-sentristiske synet mener de også kan forklare effekten av psykoterapi. Slik behandling kan nemlig «fasilitere mer hensiktsmessig aktivitet i celler og vev og slik bidra til heling»! Forfatterne avslutter på fornøyd vis: «Vi mener derfor at den medisinske modellen passer perfekt til å forstå og ivareta de ulike aspektene av mental helse og psykiatrisk sykdom». Man blir fristet til å si gratulerer. Dette har vitenskapen slitt med i århundrer, men nå er altså saken løst.
Problemet er imidlertid det at det er ikke hjerner som lever og virker og elsker og sloss i verden, men personer. Hjerner føler ikke, vil ikke noe, er ikke misfornøyd med noe, streber ikke etter noe, mener ikke noe. I sitatene ovenfor leser vi at «hjernen [...] prøver å håndtere disse vonde opplevelsene» og at en kan «fasilitere mer hensiktsmessig aktivitet i celler og vev». Dette er hva filosofilitteraturen kaller kategorimistak. Hjernen har ingen «vonde opplevelser» og celler og vev har ingen hensikter. Det er personer som kan ha hensikter og vonde opplevelser (4).
I realiteten er Lien, Shaugani og Reitan forførende. De foregir at de kan forklare psykiske lidelser som sykdommer, men hva har de egentlig å fare med? La oss ta emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), som mange vil oppfatte som en alvorlig mental lidelse. La meg spørre: Er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse en sykdom? I så fall – hvilke celler i hjernen er det som det har blitt «endring i og skade på»?
Litteratur:
1. Lien L, Reitan SK, Halvorsen N et al. «Pilleskam» i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem. Aftenposten 10.8.2023. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/gEOAJa/pilleskam-i-psykiatrien-er-et-alvorlig-samfunnsproblem Lest 2.1.2024.
2. Karterud S. Norsk psykiatrisk forening er sårbar for å bli kuppet av et aktivistisk styre. Aftenposten 14.8.2023. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EQg6O3/norsk-psykiatrisk-forening-er-saarbar-for-aa-bli-kuppet-av-et-aktivistisk-styre Lest 2.1.2024.
3. Lien L, Shaygani S, Reitan SK. Hva innebærer en medisinsk forståelse av psykiatrisk sykdom? Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0660
4. Karterud S. Å være en person. Tidsskrift for Norsk psykologforening 2022, 59, 4: 277-281