Fra pol til pol

Næringsmodellen

Kristoffersen hadde tenkt å bli øyelege, men ble værende en stund i Telemark som distriktslege etter turnus. Faget gav mersmak.

– Jeg ble grepet av primærmedisinen, graden av autonomi og tillit som det gav, og som kanskje ikke finnes lenger, sier han lakonisk.

Et tilfeldig møte med en gammel speidervenn førte til at han ble med på å etablere et legekontor i Lørenskog.

– Vi startet opp som private næringsdrivende, gikk med begeistring over til fastlønn – og sluttet raskt å være begeistret over fastlønn.

– Du har vært opptatt av at næringsmodellen er god i fastlegeordningen?

– I 1992 var 40 % av alle allmennleger ansatt i kommunene, og ordningen holdt på å velte. Det var økende frustrasjon over at lønnsutviklingen ikke holdt tritt med utviklingen i sykehus. Omtrent alle private legekontorer hadde elektronisk pasientjournal, men for kommunalt ansatte var det helt i det blå når kommunen ville kunne prioritere det. Da EKG-apparatet på vårt kontor gikk i stykker, måtte det søkes i linja, og det var usikkert hvilket år det kunne erstattes. Jeg snakket med rådmannen og tillot meg å si at vi ikke leker helsetjeneste. Svaret var fortsatt nei. Jeg bestilte likevel og ba om at regningen gikk til rådmannen. Han ble ikke fornøyd, men betalte.

– Hvordan snudde det?

– Politikerne så at det var dårlig stabilitet ved legekontorene, og mange pasienter klaget. Jeg fikk i oppdrag å lede en utredning for å sammenlikne tjenestene lokalt. De som drev næringsdrift hadde dobbelt så mange konsultasjoner, og sårbare grupper fikk like stor andel av konsultasjonene hos dem. Det endte med at kommunen tilbød alle leger å drive privat praksis. Det første vi gjorde var å investere i elektronisk pasientjournal. Da vi skrudde på knappen og ble digitale, det var en av de beste dagene i mitt legeliv. Slike ting er lett å glemme i en tid hvor vi klager over at digitaliseringen går langsomt og at systemene til dels forverrer arbeidssituasjonen. Skrittet fra papirjournal til elektronisk journal var et kjempeløft! Det var først litt senere at det ble digitalt gråvær, konkluderer han tørt.

– Nå er det snakk om å tilby fastlønn til flere fastleger igjen?

– I Norge har vi blandede følelser når det gjelder samvirket mellom offentlig og privat, og det er hele tiden sterke krefter som tror at insentiver for å levere helsetjenester er farlig. Mest sannsynlig blir det faste tilskuddet til fastleger snart økt på bekostning av innsatsstyrt finansiering. Vi vet hva det kommer til å føre til. Det vil trolig bli lengre ventetid, mer henvisninger, nedbemanning og kostnadskutt ved mange legekontorer, konkluderer han alvorspreget.