Langeland et als artikkel om svak troverdighet av nasjonale behandlingsretningslinjer er betimelig (1) og høyaktuell for psykiatri. Helsedirektoratet angir at nasjonale retningslinjer skal støtte opp under kliniske valg og påstår at rådene bygger på oppsummert og kvalitetsvurdert forskning. Det er dessverre en sannhet med store modifikasjoner. Innen psykiatri kan flertallet i en såkalt ekspertgruppe riktignok ha klinisk erfaring fra ulike ståsteder, men fullstendig mangle forskningserfaring og den metodologiske kunnskap som trengs for å vurdere kvalitet (eks. AGREE) og metodeproblemer i de studier som velges ut til kunnskapsoppsummeringene.
Et annet problem er at retningslinjer ikke er individtilpasset. De er basert på prinsippet «all sizes fit one», som er klinisk meningsløst. Et tredje problem er at nasjonale retningslinjer i psykiatri ofte ikke er oppdaterte. Den nasjonale behandlingsretningslinjen for depresjoner som ble publisert i 2009 ble betraktet som gjeldende i 14 år (2). Retningslinjene for bipolare lidelser ble publisert i 2012 (3). Behandlingsanbefalingene gjelder fortsatt, men inkluderer ikke forskning publisert de siste ti årene!
Langeland og medarbeidere anbefaler at legene må tenke selv. Det er jeg helt enig i. Men spesialistutdannelsen betoner i liten grad opplæring i kritisk vurdering av forskning. Mange stoler derfor på behandlingsretningslinjne og metaanalyser i kjente tidsskrifter selv om også disse kan ha betydelige metodeproblemer som gjør at konklusjonene kan være diskutable. Når helsemyndigheter heller ikke har nettsider hvor man kan påpeke mangler i kunnskapsgrunnlaget eller begrunnet uenighet om retningslinjene, synker den faglige gyldigheten av behandlingsretningslinjene ytterligere. Til syvende og sist er det pasientene som lider når behandlere føler seg presset til å ukritisk å følge retningslinjene slik Helsedirektoratet legger opp til.
Troverdighet av nasjonale behandlingsretningslinjer
Langeland et als artikkel om svak troverdighet av nasjonale behandlingsretningslinjer er betimelig (1) og høyaktuell for psykiatri. Helsedirektoratet angir at nasjonale retningslinjer skal støtte opp under kliniske valg og påstår at rådene bygger på oppsummert og kvalitetsvurdert forskning. Det er dessverre en sannhet med store modifikasjoner. Innen psykiatri kan flertallet i en såkalt ekspertgruppe riktignok ha klinisk erfaring fra ulike ståsteder, men fullstendig mangle forskningserfaring og den metodologiske kunnskap som trengs for å vurdere kvalitet (eks. AGREE) og metodeproblemer i de studier som velges ut til kunnskapsoppsummeringene.
Et annet problem er at retningslinjer ikke er individtilpasset. De er basert på prinsippet «all sizes fit one», som er klinisk meningsløst. Et tredje problem er at nasjonale retningslinjer i psykiatri ofte ikke er oppdaterte. Den nasjonale behandlingsretningslinjen for depresjoner som ble publisert i 2009 ble betraktet som gjeldende i 14 år (2). Retningslinjene for bipolare lidelser ble publisert i 2012 (3). Behandlingsanbefalingene gjelder fortsatt, men inkluderer ikke forskning publisert de siste ti årene!
Langeland og medarbeidere anbefaler at legene må tenke selv. Det er jeg helt enig i. Men spesialistutdannelsen betoner i liten grad opplæring i kritisk vurdering av forskning. Mange stoler derfor på behandlingsretningslinjne og metaanalyser i kjente tidsskrifter selv om også disse kan ha betydelige metodeproblemer som gjør at konklusjonene kan være diskutable. Når helsemyndigheter heller ikke har nettsider hvor man kan påpeke mangler i kunnskapsgrunnlaget eller begrunnet uenighet om retningslinjene, synker den faglige gyldigheten av behandlingsretningslinjene ytterligere. Til syvende og sist er det pasientene som lider når behandlere føler seg presset til å ukritisk å følge retningslinjene slik Helsedirektoratet legger opp til.
Litteratur:
1. Langeland EA, Pisani SER, Kalager M et al. Følger Helsedirektoratets retningslinjer internasjonale standarder for troverdighet? Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0110
2. Nasjonal retningslinje for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten. 15-1561. Oslo: Helsedirektoratet, 2009 (Trukket tilbake 2023).
3. Nasjonal fagleg retningslinje for utgreiing og behandling av bipolare lidingar. IS-1925. Oslo: Helsedirektoratet, 2012. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/bipolare-lidingar/Bipolare%20lidingar%20%E2%80%93%20Nasjonal%20faglig%20retningslinje%20for%20utgreiing%20og%20behandling.pdf/_/attachment/inline/0a495dbf-91ed-4049-90c6-cb46f5babcda:b01d1720e1996ad7b30e8a4f5d4fe522b35265e1/Bipolare%20lidingar%20%E2%80%93%20Nasjonal%20faglig%20retningslinje%20for%20utgreiing%20og%20behandling.pdf Lest 17.10.2023.