Artikkel
Jeg takker Torgeir Bruun Wyller for gode kommentarer med utfyllende synspunkter og nyttige refleksjoner. Vi er, i all hovedsak, enige: det publiseres for mange kasuistikker - og det publiseres for mange vitenskapelige artikler generelt.
Mitt poeng var at det har skjedd en markert dreining der kasuistikker har blitt markedets bestselgere og gått fra å være korte brev til redaktøren til å ha egne fagspesifikke tidsskrift med artikler like lange som originalartikler. I min debattartikkel var det denne utviklingen jeg satte søkelyset på, og ønsket å problematisere.
Når det gjelder Noe å lære av artiklene i Tidsskriftet, har jeg sett på listen over de 10 siste. Ingen av dem er i kategorien hypotesegenererende. Samtlige omhandler kompliserte sykehistorier hos pasienter med uspesifikke symptomer. Titlene er diffuse, av typen 'Ung mann med svimmelhet og magesmerter' eller 'Kvinne i 70-årene med ustøhet og utslett'. Her skal spenningen bygges opp, med løsning i siste kapittel. Og forfatterne følger malen. Først etter omfattede spesialistutredninger blir diagnosen avslørt – og som det ofte står, «viste seg å ha en sjelden årsak».
Og, ikke uventet, har alle kasuistikkene medforfattere fra universitetssykehus, det er der disse mysteriene får sin løsning. Så jeg spør igjen: Noe å lære av? For hvem da? Hvem trenger denne 'lærdommen'? Hvilken nytte har slike historier for den vanlige Tidsskriftleser, utover som faglig underholdning? For all del, underholdning skal vi ha! Men da bør det rubriseres som nettopp det.