Are Brean er ikke bare en utmerket skribent, han har også stor innsikt i det han beskriver som det største problem vårt offentlige helsevesen står overfor i dag - nemlig styringen. Som pensjonert lege har jeg erfart hvordan direktørene i mine yngre dager lyttet til fagfolkene - særlig legene - og forstod at vår gruppe hadde de beste forutsetninger for å gi råd om veien videre. Nå mangler lederne denne respekten. De mangler dessuten evnen til å lytte. Tvert i mot opptrer noen av dem i hvite frakker, mens nøkkelkortet nå erstatter stetoskopet som legene i sin tid lot henge lett synlig på skjortebrystet. Det er som de vil overta vår legeidentitet og illudere som den legen de selv aldri ble. Direktørene har en betydelig makt - uten faglige forutsetninger - mens legene synes å hensynke i maktesløshet. Lederne har aldri helbredet en pasient, men bidrar etter min erfaring til å gjøre mang en helsearbeider syk. Det er meget bekymringsfullt når noen av de beste legene velger å forlate sykehusene til fordel for private helseinstitusjoner. Der får de gehør og anerkjennelse for sin faglige kompetanse, bedre lønn og en langt enklere arbeidshverdag. Men mange vil savne utfordringene fra forskning, undervisning og de komplekse pasientene. Jeg våger meg videre på ennå en påstand: legene er krumtappene i helsevesenet. Ingen andre helseprofesjoner kan erstatte legene. Men det er liksom ikke lov å si dette høyt. Når skal våre helsebyråkrater forstå alvoret i det som er i ferd med å skje? Helseforetaksmodellen har etter mitt skjønn vært en katastrofe for helsevesenet. Det er å håpe at Breans tekst blir obligatorisk lesning både for vår helseminister og alle andre ledere innen helsevesenet. Den beskriver nemlig essensen av vårt ledelsesproblem.