Georg Orwell var en kjenner av menneskeligheten og redegjorde for utvikling av reformer i sine skriv. Likhetstrekkene mellom boken Kamerat Napoleon (eng: Animal Farm) og resultatet av helsereformene så langt er slående. I begge tilfeller stiftes ny visjon. Gammelt styre drives ut, og nytt styre flytter inn. Det nye styret går inn for å avskaffe det gamle. Nytt regelverk skrives på låveveggen og rettes fortløpende. Sauekor synger reglene dagen lang inntil de låter kjent og husker ikke endringene eller forrige vers. Arbeidshestene, de lojale, gjør sin plikt hver dag. Felles mål er den nye mølla på høyden (les super-sykehus). Det går ikke lang tid før grisene flytter inn i huset, drikker melk, går på to bein og dirigerer de andre dyrene. Med andre ord de oppfører seg akkurat som menneskene hadde gjort, bare mer nådeløse. De har avlet hunder til å angripe og straffe ulydighet hardt. Idealistene som er igjen ender opp i limfabrikken når de har jobbet seg i hjel.

Fortellingen vitner om at uten å forstå historie og menneskelig adferd har vi ingen mulighet til å unngå gjentakelse. Tilliten er helsevesenets største skatt og gjenopprettes ikke så lett hvis den går tapt.

I Arendal var det interessant at høyteknologiske ambisjoner var overflødige mens empati var fraværende. Større tro på teknologi og kunstig intelligens enn medmenneskelig støtte og empati er alarmerende. Grunnpilaren i de nordiske velferdsstatene og den norske dugnadsånden rokkes ved.

Helsevesenet hadde aldri vært hva det er uten adskillige dugnadstiltak. Dugnaden står i fare når helse er blitt til handelsvare og forvaltes som butikk. Hvor vanskelig er det å forstå at industrielle styremodeller hører ikke til i fellesskapsmodellen som grunnla helsevesenet?

Sykehus er ikke fabrikker
Pasienter er ikke kunder
Leger er ikke produsenter
Helse er ikke et produkt