Takk for en interessant artikkel som belyser en viktig side av vår virksomhet i psykisk helsevern, nemlig dokumentasjonen. Jeg har i mitt virke som psykiater og fagsjef deltatt som fagrevisor i en rekke sammenhenger og har gjennomført journalrevisjoner ved flere virksomheter de siste 20 årene. Det er gjennomgående at det er svært få psykiatere og psykologer som har fått personlig veiledning på journalene sine. De vet ikke om de dokumenterer godt nok, i henhold til journalforskriften, men også dersom de blir involvert i en tilsynssak. Tidligere var mangelfull journalføring en av de vanligste tilbakemeldingene fra Fylkeslegen/Statsforvalteren i en tilsynssak . Det å skrive journaler er en ferdighet som må læres. Mester-svenn modellen egner seg godt. Så hvorfor gjør ikke flere det? Jeg tror det handler om at det er ubehagelig å eventuelt skulle påpeke at noen ikke kan føre journal. Ved Psykiatrisk legevakt har vi journalevaluering regelmessig, omtrent hvert 3. år, der alle får evaluert 3-5 journaler. De første gangen sluttet som regel en overlege eller to, hvis de "strøk" på journalevaluering. Nå syns de ansatte at dette er morsomt og de føler seg trygge når de har fått gode tilbakemelding på journalene sine, særlig de yngre. Så hvorfor greier vi ikke hjelpe våre kolleger til å skrive bedre og kortere journaler? Vi vet det bør gjøres, men nesten ingen greier gjør det.
Hvorfor gis det så lite veiledning i å skrive en god journal?
Takk for en interessant artikkel som belyser en viktig side av vår virksomhet i psykisk helsevern, nemlig dokumentasjonen. Jeg har i mitt virke som psykiater og fagsjef deltatt som fagrevisor i en rekke sammenhenger og har gjennomført journalrevisjoner ved flere virksomheter de siste 20 årene. Det er gjennomgående at det er svært få psykiatere og psykologer som har fått personlig veiledning på journalene sine. De vet ikke om de dokumenterer godt nok, i henhold til journalforskriften, men også dersom de blir involvert i en tilsynssak. Tidligere var mangelfull journalføring en av de vanligste tilbakemeldingene fra Fylkeslegen/Statsforvalteren i en tilsynssak . Det å skrive journaler er en ferdighet som må læres. Mester-svenn modellen egner seg godt. Så hvorfor gjør ikke flere det? Jeg tror det handler om at det er ubehagelig å eventuelt skulle påpeke at noen ikke kan føre journal. Ved Psykiatrisk legevakt har vi journalevaluering regelmessig, omtrent hvert 3. år, der alle får evaluert 3-5 journaler. De første gangen sluttet som regel en overlege eller to, hvis de "strøk" på journalevaluering. Nå syns de ansatte at dette er morsomt og de føler seg trygge når de har fått gode tilbakemelding på journalene sine, særlig de yngre. Så hvorfor greier vi ikke hjelpe våre kolleger til å skrive bedre og kortere journaler? Vi vet det bør gjøres, men nesten ingen greier gjør det.