Takk til Torgeir Bruun Wyller som skisserer flere viktige problemstillinger (1).
Merforbruk/overforbruk av diagnostiske prosedyrer eller på et for tidlig stadium er et problem. Det er jeg enig i, men unge legers frykt for å bli hengt ut i media eller for å få kritikk for at det ikke tas nok prøver/gjøres nok undersøkelser, har nok like mye andre årsaker som ISF, NPM, LMI eller Helseforetaksmodellen.
Jeg tror det var Olaf Gjerløw Aasland som for mange år skrev at alle leger må akseptere at de minst en gang i løpet av karrieren får medias søkelys på seg. Siden da har samfunnet blitt stadig mer rettighetsbasert, og advokatbransjen har gode tider. Dette må vi bare avfinne oss med, men trøsten må være at legeforeningen har et meget godt apparat for å bistå leger i slike situasjoner.
Wyller etterlyser debatt for å unngå overaktivitet. Overdreven diagnostisk aktivitet må vi leger selv ta ansvaret for. Opplæringen av leger i diagnostikk står vi selv for, men vi må tåle at interessegrupper og media blander seg inn. Jeg lurer på om de med medisinskfaglig ansvar og veilederne i avdelingene er tydelige nok i opplæringen.
Diagnostikk foregår longitudinelt og langs flere akser. For mange undersøkelser tatt samtidig uten en klar plan for å bekrefte eller avkrefte tentative diagnoser innebærer risiko for at «bordet fanger». Falsk positive prøvesvar og tilfeldige funn ved CT/MR kan lede en på feil spor. Og hvis anamnesen blir tatt opp først etter at svarene foreligger, kan det bli et problem, for pasientene og pårørende følger med på nNettet og konsulterer andre fagfolk. Bias blir lett resultatet, siden pasienten har lest seg opp og frykter det aller verste. Da er det for sent, for en kan ikke gå tilbake til utgangspunktet i akuttmottaket og begynne på nytt.
Jeg har hørt historier om leger som bestiller mange undersøkelser før de i det hele tatt har sett eller undersøkt pasienten. Selvfølgelig er det tilstander hvor det må gjøres, for eksempel ved mistanke om hjerneslag, men hva med akutt abdomen? Her er rett rekkefølge på det som gjøres av vital betydning. Operere tidlig eller avvente? Ikke alle «prosedyresnekkerne» anbefaler behandling for sikkerhets skyld.
Unge leger har alltid en bakvakt, så de står ikke alene. Og liggetiden er det vi, og bare vi, som bestemmer for den enkelte pasient! Det er nå tid for en tung alvorsprat med blant annet den/de som foreslår maksimalt 15 minutter per. pr. konsultasjon, og den praten skal i hvert fall vare mer enn et kvarter!
Litteratur:
1) Wyller TB. Betingelser for bærekraft. Tidsskr Nor Legeforen 2023 doi: 10.4045/tidsskr.23.0194
BREDSIDE I AKUTTMOTTAKET
Takk til Torgeir Bruun Wyller som skisserer flere viktige problemstillinger (1).
Merforbruk/overforbruk av diagnostiske prosedyrer eller på et for tidlig stadium er et problem. Det er jeg enig i, men unge legers frykt for å bli hengt ut i media eller for å få kritikk for at det ikke tas nok prøver/gjøres nok undersøkelser, har nok like mye andre årsaker som ISF, NPM, LMI eller Helseforetaksmodellen.
Jeg tror det var Olaf Gjerløw Aasland som for mange år skrev at alle leger må akseptere at de minst en gang i løpet av karrieren får medias søkelys på seg. Siden da har samfunnet blitt stadig mer rettighetsbasert, og advokatbransjen har gode tider. Dette må vi bare avfinne oss med, men trøsten må være at legeforeningen har et meget godt apparat for å bistå leger i slike situasjoner.
Wyller etterlyser debatt for å unngå overaktivitet. Overdreven diagnostisk aktivitet må vi leger selv ta ansvaret for. Opplæringen av leger i diagnostikk står vi selv for, men vi må tåle at interessegrupper og media blander seg inn. Jeg lurer på om de med medisinskfaglig ansvar og veilederne i avdelingene er tydelige nok i opplæringen.
Diagnostikk foregår longitudinelt og langs flere akser. For mange undersøkelser tatt samtidig uten en klar plan for å bekrefte eller avkrefte tentative diagnoser innebærer risiko for at «bordet fanger». Falsk positive prøvesvar og tilfeldige funn ved CT/MR kan lede en på feil spor. Og hvis anamnesen blir tatt opp først etter at svarene foreligger, kan det bli et problem, for pasientene og pårørende følger med på nNettet og konsulterer andre fagfolk. Bias blir lett resultatet, siden pasienten har lest seg opp og frykter det aller verste. Da er det for sent, for en kan ikke gå tilbake til utgangspunktet i akuttmottaket og begynne på nytt.
Jeg har hørt historier om leger som bestiller mange undersøkelser før de i det hele tatt har sett eller undersøkt pasienten. Selvfølgelig er det tilstander hvor det må gjøres, for eksempel ved mistanke om hjerneslag, men hva med akutt abdomen? Her er rett rekkefølge på det som gjøres av vital betydning. Operere tidlig eller avvente? Ikke alle «prosedyresnekkerne» anbefaler behandling for sikkerhets skyld.
Unge leger har alltid en bakvakt, så de står ikke alene. Og liggetiden er det vi, og bare vi, som bestemmer for den enkelte pasient! Det er nå tid for en tung alvorsprat med blant annet den/de som foreslår maksimalt 15 minutter per. pr. konsultasjon, og den praten skal i hvert fall vare mer enn et kvarter!
Litteratur:
1) Wyller TB. Betingelser for bærekraft. Tidsskr Nor Legeforen 2023 doi: 10.4045/tidsskr.23.0194